Etabler en permanent redningshelikopterbase i Longyearbyen
Longyearbyen har i dag begrenset kapasitet for søk og redning, med sivile helikoptre tilknyttet Sysselmesteren. Samtidig er det Norge som har ansvar for søk og redning i store deler av Arktis gjennom internasjonale forpliktelser, og vi må ha evne til å redde liv når ulykker inntreffer i det krevende arktiske miljøet.
Derfor er det behov for å etablere en permanent redningshelikopterbase i Longyearbyen, underlagt 330 skvadronen og den statlige redningstjenesten. Redningshelikoptre av typen AW101 har lang rekkevidde, stor kabin og høy evne til å operere i ising, mørke og uvær – forhold som er vanlige på Svalbard. En base i Longyearbyen vil gi langt raskere reaksjonstid, høyere kapasitet og bedre beredskap for både fastboende, turister, forskere og sjøfarende.
Basen vil også være et tydelig uttrykk for norsk suverenitet og ansvar i nordområdene. Etableringen vil styrke Norges evne til å reagere raskt på ulykker, naturhendelser og andre kriser, og gi oss bedre forutsetninger for å hevde kontroll i en region der tilstedeværelse betyr alt.
Svalbardtraktaten av 1920 forbyr militære baser og styrker på øygruppen, men den forbyr ikke rednings- og beredskapstjenester med ikke-stridende personell. Dette er i tråd med den norske redningshelikoptertjenesten da helikopterene er malt i SAR-farger, og personellet ikke bærer våpen. En redningshelikopterbase bemannet av Luftforsvarets 330 skvadron, med utelukkende søk- og redningsformål, er i tråd med både traktaten og norsk basepolitikk. Det forutsetter åpenhet, klar rolleforståelse og at personellet ikke har militære stridsoppdrag.
Senterungdommen vil:
-
Etablere en permanent redningshelikopterbase i Longyearbyen, tilknyttet 330 skvadronen og den statlige redningstjenesten.
-
Sørge for at opprettelsen skjer i etapper, med nødvendig investering i infrastruktur og logistikk.
- At norske myndigheter tydeliggjør at basen har ikke-stridende, humanitære formål og ikke strider mot Svalbardtraktatens bestemmelser.