Gå til hovedinnhold

Kommunene - nær folk i hele Norge

Kommunene er selve ryggraden i det norske velferdssamfunnet. De sørger for at folk kan leve gode liv i hele landet, gjennom å tilby arbeidsplasser, infrastruktur og grunnleggende velferdstjenester som barnehage, skole og helsetjenester. Disse tjenestene er avgjørende for både enkeltpersoners livskvalitet og for utviklingen av levende lokalsamfunn. Når kommunenes økonomi blir presset, rammes ofte de mest grunnleggende og kostnadsdrivende tjenestene først.
Dette kan føre til at innbyggere ikke får den hjelpen de trenger, og i ytterste konsekvens til fraflytting og reduserte skatteinntekter.

Mange kommuner opplever at de ikke har økonomisk handlingsrom til å prioritere forebyggende arbeid, selv om dette på sikt kan gi store besparelser og bedre tjenester. Når budsjettene er stramme, må forebygging ofte vike for lovpålagte oppgaver. Dette gjelder blant annet innenfor skole, psykisk helse, eldreomsorg og arbeid mot utenforskap. Resultatet er en ond sirkel, der manglende forebygging fører til økte kostnader og dårligere livskvalitet for innbyggerne. 

Kommunene har også en viktig rolle i å legge til rette for etablering av familier og næringsvirksomhet. Gode tjenester for både innbyggere og næringsliv er avgjørende for at folk og bedrifter skal ønske å etablere seg. Dersom kommunen ikke lykkes med dette, mister man mulige arbeidsplasser, verdiskaping og inntektsmuligheter. 

Forskjellen mellom fattige og rike kommuner skyldes ofte tilfeldigheter. Noen kommuner får plutselig store utgifter fordi de må tilrettelegge for særlig ressurskrevende brukere, eller fordi barnevernet har mange saker som ender i omsorgsovertakelse. Slike lovpålagte krav gir betydelige og vedvarende kostnader, som det er vanskelig å unngå. For små kommuner kan én ressurskrevende bruker eller én barnevernssak ha langt større økonomiske konsekvenser enn forstørre kommuner. Dette gjør det utfordrende å planlegge og opprettholde gode tjenester, og det er ofte tilfeldig hvilke kommuner som rammes hardest. 

I stedet for å slå sammen kommuner for å skape «robusthet», mener Senterungdommen at staten bør avlaste de kommunene som rammes hardest av slike uforutsigbare utgifter, slik at de kan bestå i fremtiden og fortsatt tilby gode tjenester til sine innbyggere.

Senterungdommen mener:  

  • Kommunenes økonomi må bedres betraktelig i løpet av denne stortingsperioden, hovedsakelig gjennom økte frie inntekter. 

  • Særskilt styrkning av kommuneøkonomien bør videreføres og styrkes for kommuner med utenforskap, levekårsutfordringer eller demografiutfordringer. 

  • Nye oppgaver som overføres til, eller pålegges kommunene, skal fullfinansieres. 

  • Arbeidet med å effektivisere kommunesektoren må ikke gå på bekostning av kvaliteten i grunnleggende velferdstjenester. 

  • Staten skal fullfinansiere vedtak om omsorgsovertakelse fra barnevernet. 

  • Staten skal fullfinansiere tilrettelegging og tjenester for særlig ressurskrevende brukere. 

  • Det skal vurderast ka tenestar kommunen skal ha ansvar for, og kva tenester som bør flyttast til fylke eller stut. 

  • Vurdere om enkelte kommunar straffast unødvendig hardt i nytt inntektssystem, som følge av historisk høge kraftinntekter