Annette Raakil om strandsonen, narasin og livet som byråkrat

Gode landsmøte!

De sier at «Det nærmeste man kommer udødelighet her i verden er et regjeringsbyråkrati.» Jeg er ikke udødelig alene, men jeg er med som en del av denne evighetsmaskinen.

Og jeg må bare si det, midt i all nedsnakkinga av byråkratiet, der det fremstilles som kaldt, kynisk og maskinelt: Vi byråkrater er folk vi også, og mange av oss er egentlig ganske snille og hyggelige også.

Jeg skal snakke litt om et tema som noen kanskje synes er for litt spesielt interesserte, men som byråkrat er jeg litt spesielt interessert. Det er om bygging i strandsonen og forslaget som ligger på at byggeforbudet først skal tre inn etter at 30% er nedbygd.

Da jeg så dette forslaget i programutkastet snakka jeg med et par jurister som til slutt kommer til å håndheve dette regelverket i departementet. Tilbakemeldingen var klar, dette blir mer komplisert.

Skal vi ha som mål at 30% av alle kommuners strandsone skal bygges ned, og dermed ødelegge areal som burde være et fellesskapsgode der det ellers er press på strandsonen? Det bør ikke være et overordnet nasjonalt mål å bygge ned strandsonen.

Det er forskjell på nedbygd areal og tilgjengelig areal på kartet. Her differensierer ikke dette forslaget. Samtidig byr det på utfordringer knyttet til at målet refererer til hver enkelt kommune. Her bør utbygging ses i en regional sammenheng som i den regionale fylkeskommunale planen.

Plan- og bygningsloven som en lov alene skal dekke all utbygging i hele landet, og det byr på utfordringer. Men det er viktig at det differensieres og at det heller går an å gi dispensasjoner der det ligger mer til rette for slik bygging, enn at sårbare pressområder andre steder blir utsatt ved at loven ikke er finmasket nok.

Senterungdommen ber derfor landsmøtet om å stemme mot dissensen i forslag nr 310 i behandlinga.

Jeg er ikke byråkrat hele døgnet, jeg interesserer meg for jordbruk også, og derfor skal jeg bruke noen sekunder på noe viktig:

Narasin må betraktes som et antibiotikum! USA definerer det som et, EU gjør det ikke. Men det har antibiotisk virkning. Forbrukerne har satt ned foten og sier at de ikke vil ha mat med Narasin, og det må næringa ta på alvor. Noen har heldigvis gjort det allerede.

Derfor har Senterungdommen inne et endringsforslag om å merke matvarer som inneholder antibiotika som gjør det lettere for forbrukerne å velge.

Og da er vi nødt til å spørre oss det spørsmålet: Hvorfor er det sånn at vi i Norge fortsatt har narasin i foret i Norsk kyllingproduksjon? Hvorfor tillater vi det? Vi skryter av at vi bruker minst antibiotika i verden, hvorfor skal Narasin være et unntak?

Derfor ber jeg dere om å merke av endringsforslag nr 134 i heftet deres, og stemmer mot sentralstyrets innstilling sånn at vi får dette inn i programmet.