Hvem tar egentlig ansvar for fremtiden?

Norge er på vei inn i en alvorlig krise, en økonomisk, omsorgs og helserelatert krise. Det er på tide at samfunnet og politikerne tar dette på alvor. Samtidig ser vi politikere diskutere kulturbygg, parkeringshus og retorikk. Er det en bærekraftig måte å drive politikk på, er det å tenke fremtidsrettet og helsefremmende?

Flodbølge av eldre

Vi vet at en flodbølge av eldre er er på vei, vi vet at vi mangler helsepersonell, men hva gjør vi med det? 

Antall personer rundt 80 år og eldre, som idag er storbrukere av pleie-og-omsorgstjenester vil ifølge SSB dobles før 2040, tredobles før 2060 og nesten femdobles innen 2100. Samtidig vet vi allerede at det er mangel på helsepersonell, i 2015 manglet vi 2350 sykepleiere. Samme rapport fra NOVA sier at vi vil ha et underskudd på 28 000 sykepleiere i 2035. Det er kun 17 år til!

1/3 av ungdomsskoleelever idag må jobbe i helsevesenet for å dekke behovet vi vil ha i 2040.

Denne diskusjonen er uten tvil mer nyansert enn dette, det at det blir flere eldre er i utgangspunktet positivt. Dagens 60-70-80 åringer er sprekere og friskere enn for 20 år siden. Mange er aktive i frivilligheten, idrett og andre aktiviteter. Likevel er pensjonsalderen den samme, er det riktig spør jeg meg selv om? Det fører uten tvil til at staten bruker flere ressurser på å utbetale pensjon, både til flere pensjonister. Men også over lengre tid siden vi lever lengre, er dette mulig for velferdsstaten på sikt?

 Eldre som ressurs?

Ser vi på helsetilstanden til 60-70 åringer kan vi tenke oss at mange av disse vil kunne arbeide lengre før de går av med pensjon. Likevel er det ingen fasit på det, vi har mange ulike yrker og det er ikke alle som vil kunne arbeide utover dagens pensjonsalder. Jeg tenker vi er nødt til å se det store bildet, vi må se etter mulighetene. Jeg tror ikke vi kan fortsette slik vi har det nå. Skal vi fortsette å ha glede av velferdsstaten må vi tørre å tenke nytt. Kanskje noen yrkesgrupper kan arbeide lengre før de går av med pensjon, kanskje ikke. Kanskje det bør legges til rette for at eldre kan gradvis gå ned i pensjon. Da kan samfunnet nytte godt av flere arbeidshender og god kompetanse lenger, samtidig som den enkelte ikke sliter seg ut ved å jobbe fulltid. Dette er noen muligheter, det er ikke sikkert det er det rette, men temaet må løftes og NOE må gjøres.

Unge, en økende belastning for helsevesenet?

De eldre fører uten tvil til økt behov for helsepersonell, særlig i kommunene. Desverre har andelen unge som har behov for helsetjenester økt betraktelig de siste årene. Dette gjelder både somatiske livsstilssykdommer såvel som psykiske lidelser. Ung data undersøkelser sier at unge idag i dag i større grad opplever stress, mangel av mestring, ensomhet og depressive symptomer. Det har dessuten vært en klar økning i angst- og depresjonslidelser som begrunnelse for uføretrygd blant unge.

Dette er en skummel utvikling, vi er i et samfunn hvor dagens ungdom opplever et så stort press at det går utover helsa deres. For noen er dette forbigående, men for andre fører det til alvorlige helseproblemer på sikt.

 Hva kan vi gjøre?

Det å vite at vi står ovenfor så store utfordringer som vi gjør knyttet til både mangel på helsepersonell, økonomiske ressurser og en økende trend av unge uføre er skummelt. For hva kan vi egentlig gjøre, hvor skal man starte?

Her tenker jeg nøkkelen ligger, for det er veldig lett å se på hvilke direkte tiltak som kan iverksettes. Og ja, vi trenger at det utdannes flere sykepleiere og helsepersonell. Det er uten tvil et område som må satses stort på i årene fremover.Men hva om vi forsøker å tenke litt lengre, tenke litt større og tenke helsefremmende fremfor behandlende? 

Politikerne må tenke helsefremmende

Jeg tror at dersom vi skal gå i riktig retning, må vi skape et samfunn som bidrar til livskvalitet hos den enkelte, da må vi tenke annerledes. Vi må tenke på hvordan vi kan utjevne sosioøkonomiske ulikheter, hvordan vi kan bidra til at folk får muligheten til å ta gode valg for egen helse. Vi må se hva som ligger bak tallene, hvorfor opplever unge og eldre økende grad av ensomhet?  Istedenfor å kun tenke «hva kan vi gjøre med dette». Dersom vi klarer å sette inn gode helsefremmende tiltak tidlig, kan vi unngå å bruke ressurser på å drive med brannslukking.

Skal vi klare dette må det være politisk og administrativ vilje tilstede. Politikerne trenger å vite at folkehelsearbeid dreier seg om mer enn å kartlegge befolkningens helsetilstand. Folkehelsearbeidet blir påvirket av alle sektorer, av alle politiske vedtak. Det må være en ryggmargsrefleks hos politikerene at hvert vedtak har en negativ eller positiv effekt på folkehelsa. Politikerne må tørre å tenke langt frem, tørre å tenke helsefremming som et middel for å oppnå bedre folkehelse. Det er for mange politikere lettere å prioritere tiltak hvor man ser resultater raskt. Skal man jobbe effektivt med helsefremming og forebygging må man sette inn tiltak man kanskje ikke ser resultater av før om 10-20-30 år. Det er det ikke like lett å vinne stemmer på, noe som er politikk i aller høyeste grad.

Ta ansvar

Jeg er selv lokalpolitiker og jeg jobber i helsevesenet. Jeg ser at vi sårt trenger at noen tar ansvar for disse utfordringene. Alle partier sier de er opptatt av helse, men går man inn i stortingsvalgprogrammene for 2017 er det lite konkret politikk på området. Hvordan kan politikere si at de er opptatt av helse når eksempelvis sykepleiemangelen ikke taes opp i programmet? Derimot er lærere et prioritert område i samtlige partier, dette er såklart bra og viktig. Men hva med helsesektoren, når er det deres tur?

Jeg brenner for folkehelsearbeid, jeg håper at flere politikere kan ta på seg folkehelsehatten og ta ansvar for å jobbe helsefremmende.