I 2000 vedtok verdens ledere Tusenårsmålene, 8 mål på hvordan fattigdom skal bekjempes i verden fram mot 2015. Halvveis på veien viser det seg at mange land vil ha problemer med å nå alle målene, for eksempel å halvere antall mennesker som lever på under en dollar om dagen. Senterungdommen mener en må fortsette kampen for å nå målene, men arbeidet kan ikke stoppe i 2015. Nye mål og strategier må utvikles for årene etter 2015.

Bistand er per i dag et nødvendig virkemiddel for å nå Tusenårsmålene. Senterungdommen mener målet for all bistand må være å sikre utvikling i mottakerlandene slik at landene i framtida vil klare seg uten en slik støtte. Bistand må i større grad innrettes etter behov i det enkelte landet og tilpasses lokale forhold for å gjøre bistanden mest mulig effektiv. Kompetanse må bygges opp i Sør for at utviklingsland kan ta grep om egen fremtid og de må sikres virkemiddel for å bygge opp en velferdsstat som er innrettet slik de selv vil. Den måten Verdensbanken i dag retter inn sin støtte på torpederer dette på en effektiv måte.

Norge er i en unik posisjon når det gjelder å bygge opp andre land gjennom bistand, både på grunn av vår økonomiske styrke, vår lange erfaring med offentlig eierskap og utvikling av miljø- og energiteknologi. Mange utviklingsland sitter på store naturressurser, og Senterungdommen mener disse landene må få tilgang til norsk teknologi og kjennskap til hvordan Norge har forvalta naturressursene for å bygge velferdsstaten.

Senterungdommen mener at:

• FN må utvikle mål og strategier for arbeidet med fattigdomsbekjempelse etter 2015.
• Verdensbanken og IMF må endre sin bistandspolitikk og land som mottar hjelp og bistand av disse institusjonene må sjøl få bestemme hvordan de vil organisere samfunnet sitt.
• Norge øker bistanden til 1,5 prosent av BNI, og presser på at andre land i Nord øker sine bistandsbudsjett til FNs mål på 0,7 prosent.
• Norge presser på for at utviklingsland får slettet gjelden de har til rike land med krav om regime- og systemendring.
• Utviklingsland må få tilgang til norsk miljø- og energiteknologi, og at Norge bidrar til kunnskap om utnyttelse av ressurser og offentlig eierskap slik at utviklingsland kan få en god utnyttelse av egne ressurser og stå på egne ben.
• Norge må jobbe for at det ikke stilles krav overfor utviklingsland om privatisering av skole, helsevesen, energisektor og transportsektor i WTO.