Argumentet for å innføre både signalspaningsloven (som for øvrig så vidt fikk flertall i riksdagen) og datalagringsdirektivet er å bekjempe kriminalitet og terror. Datalagringsdirektivet vil pålegge alle teleoperatører å lagre all informasjon om telefon, SMS og e-postaktivitet. Hvor du er når du ringer, hvem du ringer til og hvor lenge det varer. Informasjon skal lagres fra 6 måneder til 2 år. Slik det er i dag har tilbydere av slike tjenester adgang til å lagre data som er nødvendig for faktureringsformål i 3-5 måneder, før det skal slettes.

Noen vil kanskje si at en skal gjøre alt for å bekjempe kriminalitet, men når det går på personvernet løs må debatten bli mer nyansert. Datatilsynet har uttalt at en ikke har sikkerhet god nok for å legitimere direktivet, noe som kan føre til massivt misbruk av blant annet person-ID og bedriftshemmelig. Georg Apenes viser til at en amerikansk 15-åring hacka seg inn på en hemmelig server tilhørt den israelske forsvaret, hva er andre i stand til å gjøre da?

Men kanskje kan norske politikere slippe å ta stilling til direktivet. EF-domstolen skal nå avgjøre om direktivet er en del av EU sin markedslovgivning eller justislovning, om det er det siste er det ikke relevant for EØS-avtalen. Men dersom den viser seg å være det første bør Norge benytte seg av vetoretten. Senterpartiet mener et nei til direktivet gjør at Norge på selvstendig grunnlag kan finne balansepunktet mellom hensynet til kriminalitetsbekjempelse og personvern.

Anja Hjelseth, fylkestingsrepresentant for Senterpartiet