I 2006 ble det krevd inn 3,9 milliarder kroner i bompenger i Norge, av dette gikk 11,8 % til drift/administrasjon av selskapene, tilsvarerende om lag 461 millioner kroner. I 2007 hadde inntektene økt til 4 milliarder kroner, og driftsutgiftene til 13,2 % eller 526 millioner kroner.

Tallene for 2008 er enda ikke er klare, men de vil foreligge i løpet av januar, men det er lite trolig at vi vil se en reduksjon i utgiftene. De høye utgiftene forklares med at hvert bompengefinansiert veiprosjekt har sitt eget selskap. Alle selskapene er offentlig eide da det er et krav at aksjemajoriteten (50 %) er eid av det offentlige. Mange selskaper er også heleide offentlige selskaper.

Statens veivesen og Veidirektoratet har retta sterk kritikk til flere av landets 45 bomveiselskaper for å betale for høye lønninger, styr honorarer og for å ha for mange styrerepresentanter. Det meste av dritutgiftene går likevel til kundebehandling, behandling av klager, fakturering, strøm og vedlikehold av bomstasjonene da de aller fleste stasjonene i dag er automatisert.

Meningen med innkreving av bompenger er å finansiere veibygging. Spesielt rammer dagens struktur mindre veiprosjekter i utkantene der trafikkmengden er lav noe som gjør at nedbetalingstiden blir lang. Eksempelvis brukes 50 % av bompengene som samles inn på strekningen Kåfjord-Håningsvåg i Finmark til drift. I motsetning er driftutgiftene prosentvis betraktelig mindre enn landsgjennomsnittet i Osloområdet, hvor trafikkmengden er vesentlig større.

Det foreligger per dags dato ingen konkrete tall, men det er grunn til å anta at man kan oppnå betydelige reduksjoner i utgifter til administrasjon ved å ha færre og større selskaper, underlagt enten fylkeskommunen eller Statens Vegvesen. I dag er det ikke uvanlig at daglig leder i et bompengeselskap har en årslønn på 800 000-900 000 kroner, og styrehonorarer opp mot 200 000.

Senterungdommen krever at det ryddes opp slik at vi får en administrativ organisering av bompengefinansierte veistrekninger som er forsvarlig og fornuftig, og som fører til at mest mulig penger går til sitt opprinnelige formål, veibygging