Senterungdommen ønsker en helhetlig, demokratisk, human og grunneiervennlig rovdyrpolitikk. Det å skulle påtvinge en lokalbefolkning større samkvem med rovdyr enn hva disse har vært vant til, og hva den lokale næringsstrukturen har vært tilpasset, innebærer en rekke problemer. For det første utgjør det en trussel mot trivsel og tradisjoner for de som bor i de nye rovdyrområda. At foreldre ikke vil slippe ut sin 5 år gamle datter for å leke alene når gårdshunden er blitt revet i hjel av ulv 15 meter unna sandkassa, det har i alle fall Senterungdommen ingen problemer med å forstå.

Rovdyrpolitikken fra dagens regjering har også negative miljøpolitiske virkninger. Blant annet truer den en av de mest miljøvennlige former for landbruk som vi har, nemlig sau på utmarksbeite. Norge har i dag ca 2,2 millioner beitende sauer i utmark, mens Sverige (med sin mer liberale rovdyrpolitikk) har ca 380 000 på innmark. Det er klart dette står i en sammenheng. Videre vil de endringer som følger dagens politikk, i kulturlandskap og gjennom forringing av beiteområder, medføre en stor fare for utryddelse av plantearter som i mange tilfeller er langt mer truet enn rovdyra – globalt sett. Senterungdommen mener dagens rovviltforvaltning har et for snevert perspektiv på overlevelsen til noen få arter, fremfor å se på hvilke konsekvenser dette har for naturen og samfunnet som en helhet.

Internasjonalt samarbeide knyttet til bevarelse av hele det totale artsmangfoldet er nødvendig. Senterungdommen anerkjenner også dette, og aksepterer på dette grunnlag, og på gitte forutsetninger, at både bjørn, jerv og gaupe skal være en del av norsk natur. En gjeninnføring av ulv har vi imidlertid hele tiden stilt oss i mot. Bern-konvensjonen legger etter vår mening ingen forpliktelser på Norge i så henseende. Men ulv eller ikke, i bunnen for rovdyrforvaltninga MÅ det uansett ligge noen viktige prinsipper, de viktigste er at inntektstap kompenseres fullstendig, samt at frykt og uro tas på alvor.

At demokratiske spilleregler følges er selvfølgelig også en forutsetning. En forutsetning som etter Senterungdommens oppfatning for tiden ikke er oppfylt. Når de frivillige miljøorganisasjonene i statsbudsjettet for 2005 fikk en økning på 15 % i grunntilskuddet, gjaldt dette bare for noen utvalgte. Til tross for at grunnstøtteni følge regelverket skal sikre ”en demokratisk forsvarlig behandling av miljøsaker” har miljøverndepartementet valgt å nekte støtte til ”Folkeaksjonen for en ny rovdyrpolitikk”. Folkeaksjonen, som er tatt med i ”Kontaktforum for rovviltforvaltning” grunnet dokumentert kompetanse om- og representativitet for lokalsamfunn som berøres av rovdyrpolitikk, oppfyller alle formalkrav. Derimot er organisasjonens program i følge avslagsbegrunnelsen ikke i samsvar med Stortingsfletallet! Hvor mange organisasjoner er DA berettiget til støtte? Iallfall ikke Senterungdommen.

I 1993 ble viltlovens § 11 endret fra: ”Vilt kan felles uten hensyn til fredning når felling må anses som påkrevet for å fjerne en aktuell og betydelig fare for skade på person og under fare for angrep på bufe og tamrein….” til ”Vilt kan felles uten hensyn til fredning når felling må anses som påkrevet for å fjerne en aktuell og betydelig fare for skade på person. På samme måten kan eieren eller noen som opptrer på eierens vegne, felle vilt under direkte angrep på bufe og tamrein. Kongen kan bestemme at bestemmelsen i 2. ledd ikke skal gjelde for spesielt truede arter eller spesielle truede bestander av enkelte arter.” Sett i lys av saken i Lierne, med Arvasslibinna som der ble skutt, ønsker Senterungdommen en politisk klargjøring av hvor mye stortingsflertallet mener at en husdyreier skal måtte tåle, før han løsner skudd mot truende rovdyr. Samtidig bør strafferammene knyttet til dette opp til politisk diskusjon. Taushet fra den lovgivende forsamling kan ikke bety noe annet enn en aksept av at mennesker som prøver å beskytte husdyra sine kan få strengere straff enn voldtektsforbrytere. Dette tror vi strider mot allmenn rettsforståelse, og svekker legitimiteten til lovverket.

Senterungdommen ønsker:

• Ingen ynglende ulv i norske skoger.
• Styrket regional forvaltningsmyndighet gjennom de nye regionale rovviltnemndene.
• At frykt og uro må tas på alvor. Noe som innebærer umiddelbart uttak av skadegjørende individer, og individer med unormal atferd.
• Reell og fullstendig kompensasjon for et hvert inntektstap forårsaket av dagens rovdyrpolitikk.
• Et regnskap som viser hva dagens praksis koster i form av tapte beiteområder, tapte beitedyr, tapt jakt, nedsatt trivsel og livskvalitet i bygdenorge.
• En konsekvensutredning knyttet til hvilken effekt dagens rovdyrpolitikk har for de rødlistede planteartene som finnes i tilknytning til beiteområder.
• At også «folkeaksjonen ny rovdyrpolitikk» skal få statsstøtte.
• At strafferammene knyttet til- samt innholdet i viltlovens §11 klargjøres politisk.