Kjære, delegater, observatører, gjester - kjære landsmøte!

Et år går veldig fort. Jeg synes ikke det er lenge siden vi var samlet på Skeikampen, og fikk vedtatt en offensiv arbeidsplan og mye spennende politikk. Som nyvalgt leder hadde jeg mange ambisjoner og planer. Jeg ønsket en sprekere senterungdom, en mer synlig senterungdom i media og en kraftig styrking av organisasjon. I løpet av dette arbeidsåret har vi hatt mange utfordringer. Noe har fungert bra, noen ting har vært en stor utfordring, og vi har håndtert mange uforutsette problemstillinger gjennom året.

Mine første uker i denne jobben ble jo ekstra krevende da jeg plutselig sto uten ansatte en periode, og jeg skulle ut på et ganske offensivt reiseopplegg rundt om i landet. Da er det bra at vi har tidligere ledere som er villig til og stille opp. Men alt i alt, så må jeg si at vi har kommet oss godt gjennom et år som har vært preget av mye organisatorisk arbeid. Vi har fått besøkt fylkeslagene i mye større grad enn før, vi har reformert kontaktfylkeordningen, forbredt oss godt gjennom skolering på vårslepp. Vi er ikke mål, men jeg mener vi har gått mange skritt i riktig retning, og jeg mener vi har et veldig godt grunnlag å bygge videre på når vi nå beveger oss inn i et valgår.

Mange av oss har vel fulgt med på den amerikanske presidentvalgkampen. Det er ganske lærerikt og interessant og se et system og en valgkamp som på mange måter er så fjernt fra hvordan vi jobber og tenker i norsk politikk. Jeg vet at mange hadde ønsket seg Hillary Clinton som kandidat for demokratene, men mange sverget til Barack Obama ganske tidlig i prosessen. Men de aller aller fleste ønsket seg nok en president fra demokratene. Det er vanskelig og ikke bli imponert og nesten bli bergtatt av Barack Obama sin utstråling og hans talegaver. Og som vi vet, så var også flertallet av amerikanerne også enig i dette.
Jeg har store forhåpninger og forventinger til den jobben han skal gjøre som president. Områder jeg er spesielt spent på er innenfor helsepolitikken. Jeg mener at det er et område USA vil få store utfordringer på, om man ikke tar noen grep. Utenrikspolitikken ligger nok fast, men jeg tror likevel at vi vil få en ny stil, en ny innstilling og en ny måte å jobbe på, som vil bety mye for det internasjonale samarbeidet.  Obama har også varslet en ny kurs innenfor miljøpolitikken. Kanskje vil vi se et mye mer deltagende USA også i miljødebatten.

Landsmøte er samlet i en tid med politisk uro, og vi er vitne til relativt store endringer rundt om i verden. Vi i Norge er heldigvis relativt skjermet av det som skjer, men vi blir også påvirket av det som skjer internasjonalt. Og uroen oppsummeres av de fleste i ett ord – krise: Vi hører snakk om finanskrise, klimakrise og matvarekrise. De to sistnevnte er ingen nyhet, men sett i sammenheng med utviklingen og debatten rundt finanskrisen, er det veldig interessant.

Det som er påfallende når verden går gjennom slike store utfordringer, er at så blir mange etablerte sannheter blir utfordret. Vi ser at de som før lovpriste kapitalismens fortreffelighet, går stillere i dørene, og man roper etter MER statlig styring. For finanskrisen har ikke bare rammet land, banker og privatpersoner. I Norge har finanskrisen i aller høyeste grad rammet FrP! For er det noen som har rodd, snudd opp ned på partiets program, så er det FrP med Siv Jensen i spissen.
Et godt eksempel er blant annet dette sitatet fra FrPs program: «Fremskrittspartiet mener at penge- og kredittmarkedet skal reguleres av tilbud og etterspørsel i markedet, uten politiske reguleringer eller inngrep.» Altså: liberalisme i praksis, og som den siste tiden har vist oss: Oppskriften på en finanskrise. Siv Jensen ble opprørt, og ikke overraskende, ganske sjokkert over at noen refererte partiets program om at markedene skal greie seg selv uten innblanding fra myndighetene. At noen kan være så frekke å påpeke at FrP gang etter gang går bort fra partiprogrammet, og at man gang etter gang ser at partiets politikk ikke er tilpasset et samfunn og en verden som til stadighet endrer seg.

For det er jo et ganske uvant syn og se Siv Jensen stå på tv og si at nå må staten ta mer grep, dette kan ikke bankene ordne opp i selv, staten må stille mer krav. Eller når Per Sandberg klarer å slenge ut at Bush fører en sosialistisk politikk. For kjære Siv Jensen, det er når papirpolitikk skal måles opp mot virkeligheten, at vi ser hva partiene virkelig står for, og i stedet for å bli sjokkert burde du bli flau over FrPs økonomiske politikk, og endre kurs.  Til og med FrP skjønte nok at de hadde trampet i klaveret denne gangen, for det ble overraksende stille etter en stund. 
FrP er altså satt på sidelinjen ganske så ettertrykkelig. Men da ser vi at Arbeiderpartiet og Høyre går fram på målingene, noe som ikke var veldig overraskende historisk sett.  Men det blir jo egentlig bare helt feil!

Det er jo nå Senterpartiet trengs mer enn noen gang. Det er nå vi må sette våre løsninger på dagsorden, og ikke stå som kommentatorer på sidelinjen. Vi må vise handlekraft. Vi vil ikke til høyre, ikke til venstre- men framover.  Vi forbanner ikke kapitalismen, og vi er heller ikke redd for staten. Vi ønsker en middelvei. Dagens finanskrise representerer en finansøkonomi uten grunnlag i realøkonomien og som derfor måtte føre til sammenbrudd. Det vil bli fremmet en egen resolusjon som omhandler blant annet finanskrisen, og konkrete utfordringer til Regjeringen. Men jeg vil allerede nå komme inn på noen av disse tiltakene som jeg mener vi må kreve at Senterpartiet løfter frem.

Jeg mener vi må se på mulighetene for å øke lånerammene til Husbanken, det bør kanskje åpnes for at flere privatpersoner tilfredsstiller de kravene som er for å få startlån og mulighet for refinansiering, folk skal ikke være redde for å miste sine boliger. Det må tas grep for at Kommunalbanken får nødvendig egenkapital, og ikke minst må det komme en enda større satsning på offentlige investeringer innenfor kommunikasjon, bygg og fornybarenergi. På denne måten kan vi være med å motvirke den økonomiske nedgangstiden som vil komme. Regjeringen bør gjøre noen endringer i budsjettet for neste år. Det bør satses enda mer på vei og bane, og den kommunale bygg/lånerammen bør økes. Vi er heldige som har virkemidler til å motvirke finanskrisen, men det forutsetter at regjeringa ikke bare åpner verktøyskrinet på gløtt.

Før jeg forlater temaet finanskrisen så må jeg komme inn på situasjonen for vår venn og nabo Island. Island har virkelig fått føle finanskrisen på kroppen og er sterkt preget av finansuroen. Norge har vært ute med støtte til Island tidligere, og det har vært ganske brei enighet om at vi må stille opp for en nabo i nød. Gjennom språk, kultur og historie kjenner vi et slektskap og et fellesskap med islendingene. Vi er begge land utenfor EU, vi har nordområdene felles og for dem av oss som er opptatt av å styrke Norden som region, så er det spesielt viktig at vi nordiske land holder sammen.
Jeg mener derfor at Norge må gi et lån til Island som vil dekke utenlandsgjelden til landet. Er det noe Island trenger så er det kapital for å få folk i arbeid, de trenger å få stabilitet rundt sin valuta og de må få et pusterom for at de skal komme seg på beina igjen. Jeg mener det er mange gode grunner til at Norge bør stille opp. Vi har all interesse av at det er stabilitet i nordområdene, og vi ønsker ikke at Island under press skal ta et kortsiktig valg som vil få store konsekvenser på lang sikt. Og i den helt spesielle situasjonen Island er i nå, er det ikke rart om kortsiktig tankegang er fristende.
Det pågår en debatt om hvorvidt EU og euroen er det som kan redde Island. Joda, EU stiller nok opp. Men: Jeg tror i så fall det vil bli en svært dyr redning for landet på lang sikt. Unionen vil sikkert strekke seg lenger enn langt for å få kontroll over Islands fornybare fiskeressurser. De har jo fisket tom sine egne havområder. Hvis Norge rekker ut ei hand kan vi bevise at vi som står utenfor Unionen stiller opp for hverandre, og Island vil slippe å ofre sine evigvarende fiskeriressurser for at de skal redde seg ut av en krevende situasjon.
Liv Signe, dette er en utfordring du må ta i mot. Senterpartiet må sikre at Norge stiller opp for våre venner i vest!

Senterpartiet står for bærekraftig forvaltning av våre ressurser, vi vil ikke bruker mer enn vi har. Et godt Senterparti-slagord er at vekst er ikke å forbruke mer, men å forvalte bedre. Dette slagordet får nå økt oppslutning fordi det er en klok holdning for hvordan man både som privatperson og samfunn forvalter sine ressurser.
Hvem andre enn Senterpartiet er det som har sagt at vi må produsere mat i Norge, hvem er det som gang på gang har forsvart verdien i at et land bør stå for sin egen matproduksjon. Jo, det er Senterparti. Vi må ta vår del av ansvaret for å dempe verdens matvarekrise – og raskest mulig sikre nok mat til alle! Over 900 millioner mennesker sulter nå. Dette i ei tid hvor Norge importerer korn til mennesker og dyrefor som aldri før, over 900 tusen tonn og importen øker. Regjeringen må utvikle en handlingsplan for bedre matvaresikkerhet både gjennom beredskapslagring og økt nasjonal produksjon basert på våre enorme ubrukte gras- og beiteressurser.

Vi ser altså nok at gang at vi har hatt rett. Det er jo fristende å si; Hva var det vi sa? Men dessverre så ser vi at det er først i krisetider at folk ser nødvendigheten i en ansvarlig og langsiktig politikk.
I tillegg til mat og finanskrise, så har miljøpolitikk har vært ganske høyt på dagsorden i lag tid. Det ble jo nesten mote og være opptatt av miljøet. Men når folk oppdaget hvilket offer man måtte gjøre for å være miljøvennlig, så var det ikke så populært blant alle lengre. Men Senterungdommen, i motsetning til enkelte andre ungdomspartier, følger ikke motebølgen. Vi har en ideologi i bunnen, og tørr og ta de upopulære valgene for å nå våre mål. Senterpartiet er miljøpartiet i norsk politikk. Men jeg mener at en av utfordringene i norsk miljødebatt er at den i stor grad er dominert av venstresiden. Og hvorfor i all verden skal venstresiden har panterett på miljøpolitikk? På mange måter finner venstre og høyre siden hverandre i miljøpolitikken. Begge sidene har en virkelighetsfjern politikk som passer best i interne dokument og på tegnebrettet i Oslo-gryta. Der vi vil ha fornuftig bruk og sunt vett, vil venstresiden ha et osteklokkevern som faktisk kan være med å skade det som de ønsker å verne. Og høyresiden er ikke noe bedre, der de ønsker fult frislipp.
Og hvor står Senterpartiet? Jo, vi går ikke til høyre og ikke til venstre- vi vil framover!
Et eksempel var Trillemarka. Der ville vi ta de lokale stemmene på alvor. Grunnen til at det var noe å verne i første omgang, er jo mange tiårs fornuftig bruk av området.  Vi ville ha en forsvarlig forvaltning av Trillemarka, som også tok hensyn til at området skulle kunne brukes aktivt.  Den saken tapte vi, enda Regjeringa her hadde en unik mulighet til å ivareta verneinteressene og på samme tid gi grunneiere og kommuner en etter min mening sjølsagt tillit. Snart kommer loven om biomangfold, her ønsker man å svekke grunneierne og overlate enda mer til byråkratiet i Oslo. Vi har motorferdselloven, det er nok et eksempel på at de som kjenner problemet på kroppen ikke blir hørt. Det er en utvikling vi skal være med å stoppe!

Vi har en stolt fortid og en stor framtid innenfor miljøpolitikken, altså litt som Rosenborg.  Derfor må vi utgjøre en motvekt til vernefantastene som til tider er mer opptatt av å utnevne miljøsvin og hovedfiender og bedrive symbolpolitikk, enn de er med på å finne gode og langsiktige løsninger. For eksempel når Natur og Ungdom utnevner Åslaug Haga til hovedfiende, altså representant fra DET partiet som kan få en balanse mellom olje og energi på den ene siden og miljøsiden på den andre.  Eller når Lars Haltbrekken får tidenes satsing på jernbane, så er han mer opptatt av å kritisere veibudsjettet.  Senterungdommen jobber hardt, vi jobber godt og vi får gjennomslag. Jeg tror at et mer tydelig Senterparti og en mer offensiv Senterungdom vil gjøre miljøpolitikken enda mer forståelig for folk flest, her har vi en avgjørende viktig jobb, og vi er det partiet som har en balansert miljøpolitikk.

Miljøpolitikk er en global utfordring. Norge må sikre en bred, forpliktende og ambisiøs klimaavtale i København. Dette arbeidet må starte snarest. En slik avtale må inneholde forpliktende utslippsreduksjoner, ha fokus på både kvotemekanismer og nasjonale sektorvise tiltak, en massiv utbygging av fornybar energi, ordninger som gjør det billigere å omstille seg til miljøvennlighet enn å la være og økonomiske byrder for de landene som ikke forplikter seg. Norge må ta grep innenlands som både gir troverdighet overfor andre land i kommende forhandlinger og teknologisk utvikling som verden kan ta del i. Norge kan spille en viktig rolle fram mot København, og her må regjeringa sette fullt trøkk framover.

Skogen har vært et glemt politisk område i Norge. Norske skoger tar årlig opp rundt 30 millioner tonn CO2. Dette tilsvarer mer enn halvparten av de totale norske utslippene av klimagasser. Økt trebruk gir reduserte klimautslipp dersom dette erstatter andre materialer som bidrar til mer utslipp i både produksjon og bruk. Varige treprodukter forlenger også karbonbindingen som skjer i skogen Vi må også se skogen som en løsning på problemet. Regjeringen har sagt at de vil legge til rette for økt verdiskaping fra skog og utmark gjennom tiltak for produksjon av trevirke, bioenergi og andre produkter og tjenester knyttet til skog og utmark. Skogen gir positive bidrag i klimasammenheng og kan bidra til å løse viktige miljøoppgaver. Økt bruk av bioenergi og økt bruk av tre framfor mer energikrevende materialer er viktige satsingsområder.  Dette er god Senterpartipolitikk, det er mange som er enige, og vi er ganske alene som politisk parti på denne saken. Det må utnyttes.
Vi vinner ikke valg på hva vi har gjort, men hva vi skal gjøre. Jeg har vært innom noen av de kravene som bør stilles til partiet og regjeringen, spesielt i forhold til de 3 krisene. Selv om vi har sagt dette over lang tid, så er det et veldig veldig stort behov for disse løsningene nå. Vi skal ha mest fokus på det vi skal gjøre, så er det også relevant hva vi har gjort. For det er hva vi har gjort folk kan måle oss på, og det er det som gir oss troverdighet.
Vi har all grunn til å være stolte av den jobben Senterpartiet har gjort i regjeringen.  Mange har forsøkt å skape et bilde av at denne regjeringen ikke kan gjenvelges. Man har forsøkt å gi et inntrykk av at det nærmest er skjebnebestemt at dette ikke vil gå i 4 nye år. Men jeg vil snu helt om det; vi har all grunn til å tro at vi skal få 4 nye år.

I oppstarten til forrige stortingsvalg var Senterungdommen en av mange aktører som ville bytte ut daværende regjering. Hovedkritikken ble rettet mot Erna Solberg og kommuneøkonomien. Det ble selve symbolet på daværende regjering, og vi var med på kampanjen Fjerna.  Det er en stor forskjell på vår situasjon og den situasjon den forrige Regjeringen var i.  Velgerne var uenig i den retningen Bondevik og Solberg ville ha, folket ville ha en annen utvikling. Men når ser vi at velgerne er enig i retningen vår, de vil bare ha enda mer av det samme! De vil ha mer penger til kommunene, de vil ha mer penger til vei, de vil at vi skal ruste opp kirkebygg og skolebygg, de vil at landbruket skal få bedre kår. Jobben vår er å fortelle dem at da må de stemme Senterpartiet! De får ikke den her pakken av noe annet parti i Norge, det er bare Senterpartiet som er leveringsdyktig! For å låne et velkjent uttrykk fra de siste ukene; YES WE CAN!
Denne regjeringen har levert på ungdomspolitikken! Vi har økt BSU- grensen, vi har fått et prøveprosjekt med kjøreopplæring inn i skolen, vi har startet på løpet for å få gratis læremidler i den videregående skolen, fått på plass rentekompensasjon på skolebygg og svømmebasseng, økt frikortgrensa, ungdomsgarantien er delvis innført, flere har fått bredbånd, etablert kulturkort for ungdom i 10 fylker, økt støtte til frifond. Pluss alt dette kommer det vi har gjort på kommuneøkonomi, kollektivsatsing og veisatsing, som også er viktig for ungdom.

Når man ser hva vi har gjort, og vi er hva som står igjen etter den forrige regjeringen, så faller kritikken fra Unge Høyre, FpU og Unge Venstre lett igjennom. Det er vel snart på tide å ta innover seg at liberalisering ikke er svaret på alt. De rev ned og vi bygger opp!

En annen ting som gjør meg helt sikker på at vi skal klare dette er: Siv vil leke med alle, Lars vil ikke leke med Siv, det vil ikke Dagfinn heller, Erna håper at alle kan bli venner. Siv irriterer seg over at Lars og Dagfinn vil leke. Dagfinn sier at Erna ikke kan være venner med både han, Lars og Siv. Siv er sjokkert. Erna håper at alle kan være venner. Det er jo verre enn Hotel Cæsar!
Som sagt, alt ligger til rette. De eneste som kan hindre oss, er oss selv. De eneste som kan skape mismot, er oss selv. Men det er også bare vi som kan skape optimisme, tro og pågangsmot. Hvis vi klarer det, og det er jeg overbevist om at vi skal, så er det ingen som kan stoppe oss. Vi skal ha 4 nye år i regjering.

I senterungdommen er det heldigvis sånn at vi er enig med moderpartiet i de aller fleste prinsipielle og viktige spørsmål. Der har vi en stor fordel med at vi ofte spiller på lag, og vi drar i samme retning. Og jeg må jo si, at det høres rart ut, om vi skulle jobbet døgnet rundt for et parti som er fundamentalt uenig i grunnleggende spørsmål. Det er faktisk ganske imponerende! Det ser ikke ut som AUF klarer dette selv, så derfor vil jeg gi AUF og Martin Henriksen en gave. Jeg vil gi dem en ropert, sånn at de skal bli hørt opp i 17. Etage og inn på Youngstorget. For vi må bidra til at Arbeiderpartiet skal snu i viktig spørsmål

Regjeringen må si nei til tjenestedirektivet. For Norge som EØS-medlem har vi en egen reservasjonsrett i forhold til å gjøre EUs direktiver til norsk lov. Denne retten har aldri blitt brukt, selv om vi har hatt flere muligheter siden EØS-avtalen ble inngått i 1993. Senterungdommen var tidlig ute for å kreve veto mot tjenestedirektivet. Vi er enige med alle de som uttrykte bekymring der for hva tjenestedirektivet kunne få av konsekvenser for sosial dumping, og for organisering av offentlige tjenester i framtida. Vi mener også det foreligger mye grundig dokumentasjon i høringsrunden som berettiger den frykten Regjeringen signaliserte allerede på Soria Moria. Jeg har registrert at enkelte mener at tjenestedirektivet vil innebære minimale endringer i forhold til dagens situasjon. Om så var tilfelle, er det grunn til å spørre hvorfor krefter i EU har brukt så mye tid og energi på å få det vedtatt. Og hvorfor noen i Norge, for så vidt de samme som hevder at direktivet nærmest er konsekvensløst, er så ivrige på å få det innført!

Vi må igjen utfordre oppfatningen enkelte i Norge forsøker å skape, av at det nærmest er umulig å tale Brussel imot, og at konsekvensene vil være svært negative for Norge. Hvis politisk lederskap og folkemeningen samler kreftene, kan vi fortsatt stake ut vår egen kurs for framtida.
En annen viktig sak der vi må få Arbeiderpartiet på rett kurs er Lofoten-Vesterålen. Dette området har stor betydning for en rekke ulike næringer og interesser. Det er oppvekstområde for flere av våre viktigste kommersielle fiskeslag. Torsken vandrer hit fra Barentshavet for å gyte, og det er et viktig område for norsk vårgytende sild. Dette gjør det særlig sårbart for påvirkning. Vi vil ikke ha noen båring utenfor Lofoten Vesterålen. Her bør Senterpartiet ikke være noe mindre tydelig enn Venstre, vi må allerede nå si at når Senterpartiet skal fortsette i Regjering de neste 4 årene, blir det ingen båring utenfor Lofoten Vesterålen.

Så til et område vi sikkert ikke får noen drahjelp fra Ap. Nemmelig EØS-avtalen. Nå må vi en gang for alle få tatt et oppgjør med denne husmannskontrakten. På forrige landsmøte krevde vi at dette måtte være nr en på lista til Senterpartiet når man skal forhandle om Soria Moria 2. Nå er det på tide at vi setter opp dampen og sørger for at dette holder inn til mål.
Senterungdommen har i lang tid vært opptatt av statskirke-spørsmålet. Vi var tidlig ute og krevde en folkeavstemning om det skulle skje store endringer i forholdet mellom staten og kirken. Vi fikk faktisk med Senterpartiets landsmøte med på en formulering rundt dette.
Flere av oss ble faktisk ganske skuffet da det ble presentert et forlik på Stortinget der alle partier stiller seg bak et forslag som vil svekke båndet mellom stat og kirke, spesielt skuffende var det at Senterpartiet var med på dette forliket. Og det er noe spesielt, når samtlige partier i stortingsdebatten bruker mesteparten av sine innlegg på å si at de ønsker en annen løsning (den ene eller den andre veien), men ender opp med å støtte forliket. Kompromisser er ikke alltid av det gode, spesielt ikke i viktige verdispørsmål for folk.

I etterkant har vi jobbet med dette. Vi har sammen med blant annet Einar Gelius og jobbet med forberedelser til en kampanje som krever en folkeavstemning og at dette kommer på dagsorden ved Stortingsvalget neste år. Vi kan ikke akseptere at folket blir forbigått i en sak som er bestemt at eliten. Ganske fascinerende likeheter mellom for eksempel EU-saken og statkirke saken. Det er ikke et folkekrav at man skal endre mellom forholdet mellom stat og kirke.  Her må Senterpartiet på banen. Landsmøte til Senterpartiet vedtok at man ønsket en folkeavstemning hvis man skulle få store endringer i forholdet mellom stat og krike, nå må vi sørge for at dette vedtaket blir fulgt!

Landsmøte – det er altså nok av saker framover som krever en aktiv Senterungdom, og som krever et større Senterparti.
Vi har politikken, men vi må også være best på organisering under valgkampen. Det første budet er jo å starte tidlig, og det har vi gjort. Vi skal sørge for at alle ungdomskandidater får en god oppfølging og det vil bli stilt krav om at man skal delta på det offensive skoleringsopplegget som er planlagt. Alle fylkene skal få et opplegg tilpasset seg, der målet er at alle skal kunne bidra i valgkampen. Vi er i gang med valgkampplaner, oppdateringer av nettsidene og mediaplaner. Når valgkampen setter inn for fullt er det viktig at alle organisasjonsledd er fit for fight. Derfor skal vi også ha en omfattende besøksrunde i starten av arbeidsåret, og kontaktfylkeordningen skal brukes mye mer enn før for å sikre en tett kontakt mellom fylkesledd og sentralledd.
Ikke til høyre, ikke til venstre- men framover! Jeg synes det sier ganske mye om Senterungdommen, både om kulturen vår og om politikken vår.  Vi er ikke opptatt av å krangle om høyre siden og venstresiden i norsk politikk. Vi er opptatt av de løsningene som vil føre samfunnet framover. Og det er nettopp det landet trenger når de store utfordringene står i kø.

Vi skal vinne valget, men for at vi skal få til det, så må alle bidra. Og alle bidrag hjelper. Derfor vil jeg avslutte med å gi ei heimlækks til alle på landsmøte. Dette blir avgjørende og viktige bud fram mot valget neste år! Hvis dere henger opp dette og lever etter dette fram mot valget, så er jeg overbevist om at vi vil få et større senterparti etter valget.
Jeg er stolt av å være leder av Senterungdommen. Vi står foran det viktigste valget på mange år, men vi er klare, vi er motiverte, og vi skal sikre SP fire nye år i regjering.