Senterpartiet har vært, og skal være partiet som fortsatt kjemper for en størst mulig grad av desentralisert beslutningsmyndighet. På samme måte som vår motstand mot et EU-medlemskap, begrunnes kampen for lokalstyre og at beslutninger skal fattes på det lavest mulig folkevalgte nivå, med demokratiske og anti-byråkratiske ideologiske standpunkt. Slagordet for lokal- og fylkestingsvalgkampen i 2003 var "lokalstyre framfor fjernkontroll", noe som også må gjenspeiles i vår politikk på Stortinget.

Senterungdommen er en prinsippiell forsvarer av en slik politikk, og mener bestemt at en hver statlig minstenorm, øremerking, rettighetslov eller annen begrensning av det lokale selvstyret må kunne begrunnes inngående opp i mot kravet om lokal handlefrihet for å kunne forsvares. Det er ingen grunn til å anta at lokalpolitikerne, enten de sitter i fylkesting eller kommunestyrer, er mindre opptatt av folks ve og vel enn de 169 folkevalgte i Oslo. Det er de samme velgerne som har valgt dem, og kommunestyrerepresentanter så vel som stortingsrepresentanter stilles ansvarlig hvert fjerde år for sine vedtak og beslutninger. Innenfor et representativt demokrati kan man med god grunn hevde at vedtak fattet i kommunestyrer og fylkesting gir et bedre uttrykk for folkemeningen enn beslutninger fattet i Stortinget. Dette da det står færre velgere bak hver lokale representant, samt at representanten har tettere og mer direkte kontakt med sine velgere og dermed bedre kjennskap til problemene enn de sittende milevis unna.

Det vil alltid være slik, så lenge misforholdet mellom statlig rikdom og kommunal fattigdom opprettholdes, at særinteressegrupper vil henvende seg sentralt for å få statlige vedtak som sikrer deres spesifikke interesser i lokalsamfunnene. Hver for seg kan også kravene om statlige løsninger fremstå berettiget og uskyldige, det er først når omfanget av dem brer om seg at de begynner å gå på akkord med prinsippet om lokalt sjølstyre. Poenget er at man gjerne kan fronte lokalt sjølstyre og samtidig forsvare enkelte velbegrunnede statlige pålegg, men at man ikke kan forfekte lokalt sjølstyre og samtidig ønske alle nye statlige ordninger velkommen. Tvert i mot bør det partiet som ønsker å være lokaldemokratiets fremste forsvarer gå inn for en vesentlig avskaffelse av disse. Norge er kåret til det mest sentralstyrte land i Europa, og etter Senterungdommens mening er det heller for mange, enn for få statlige pålegg. Senterungdommen er derfor glad når stortingsvalgprogrammet slår fast at Senterpartiet vil: " i all vesentlighet gå inn for en avskaffelse av statlige minstenormer og rettighetslovgivning som regulerer kommunal tjenesteproduksjon. Det må ligge vektige nasjonale argumenter til grunn før man kan gå for statlig detaljstyring".

Senterungdommen mener at:

• Kommuner og regioner må få fri beskatningsrett overfor egne innbyggere. En statlig skattlegging skal ligge til grunn som i dag, men begrensningene i det kommunale skattøret fjernes. Stortingspolitikerne skal ikke kunne si til velgerne i en kommune eller region at deres avveininger mellom skattetrykk og offentlig tjenesteyting, slik det kommer til uttrykk i valg, er feil. I forkant av et slikt vedtak må fordelingskriteriene i inntektsystemet revideres og slås fast på en slik måte at det sikrer bedre rammevilkår for de små kommunene i landet, samt forutsigbarhet for alle. I tillegg må man i forkant få gjenopprettet ubalansen i kommuneøkonomien, slik at fri beskatningsrett ikke nødvendigvis betyr økte skatter.
• Valgfriheten fri beskatningsrett innebærer må gjelde både muligheten for å satse på offentlig tjenesteproduksjon, investeringer og omfordeling, men også muligheten til å la være. Statlige minstenormer og rettighetslovgivning må i størst mulig grad fjernes. Dette betyr imidlertid ikke at Senterungdommen mener alle nasjonale krav skal oppheves. Enkelte kjerneområder i offentlig velferdsyting må fremdeles bestå, som f.eks retten til grunn- og videregående opplæring.
• Statlige øremerkinger eller finansieringsordninger for oppgaver som tilhører det kommunale eller regionale ansvarsområde må begrenses til å gjelde kun hvor nasjonale hensyn tilsier en statlig finansiering. Bl.a vil man kunne forsvare en øremerking til landslinjer i videregående opplæring da inntaket til disse skjer fra hele landet, eller en statlig utlånsordning for skolebygg som ledd i en nasjonal opptrapping (men også denne bør på sikt avvikles).
• Beslutninger som krever skjønn skal behandles av folkevalgte organer. Fylkesmannsembedet bør f.eks reduseres til kun å utøve statlig legalitetskontroll, mens de profesjonelle styrene i helseforetakene må bringes inn under folkevalgt kontroll.
• Det må gjennomføres en regionreform med sikte på en vesentlig desentralisering av beslutningsmyndighet innenfor områder som samferdsel, kultur, helse og næringsutvikling.