Nore og Uvdal, Rollag og Sigdal er tre kommuner i Buskerud, som i disse dager befinner seg i en svært spent situasjon. Det er disse kommunene som har fått sine navn i dagspressen takket være et meget omstridt skogområde kalt Trillemarka.

Trillemarka er et betydelig skogområde mellom Numedal og Sigdal karakterisert som svært verneverdig, av nasjonal verneinteresse og spesielt interessant i internasjonal målestokk hva gjelder skogvern. Direktoratet for naturforvaltning, Norges Naturvernforbund og de tre nevnte kommuner har utarbeidet hvert sitt alternativ – som de mener inneholder tilstrekkelig med verneverdig skog og som forvalter det forsvarlig – og dette er stridens kjerne; Hva blir utfallet, hvem skal bestemme og hva den private eiendomsretten, og hvem skal bestemme?

Senterungdommen sender en sterk oppfordring til Senterpartiet i regjering og statsråd Bjørnøy om å tenke seg nøye om før avgjørelsen tas. Hvem skal bestemme? Byråkrater eller politikere?

Verneprosessen vakte uro og frustrasjon blant innbyggerne i Trillemarkaområdet, kommunene gikk derfor sammen om et eget alternativ bygget på frivillig vern blant grunneierne for å stadfeste lokal kunnskap og vilje. Dette alternativet tar sikte på en sameksistens mellom mennesker og biologisk mangfold og er på 100 km2. Dette er foreløpig avvist både av naturvernorganisasjonene og DN, som vil verne henholdsvis 205 km2 og 147km2 uansett.

Kommunealternativet har etter hvert fått bred støtte i de folkevalgte organene. Det favner over partigrenser og over hele fylket, både blant politikere og mannen i gata. Ved å ivareta så godt som alle de rødlistede artene og kjerneområdene og i tillegg fortsette den forvaltningen som har pågått i hundrevis av år – og som har gjort området til det det er i dag – etter Levende Skogprinsipper, er det nesten umulig å forstå at dette skal overstyres av direktorat og stat.Dette vil i realiteten være Norges største skogreservat og det er utrolig at dette likevel er ubetydelig og at den brede tverrpolitiske enigheten i kommunene og fylket er mulig å se bort fra. Miljøvernministeren har i tillegg avskåret muligheten for at Stortinget skal få ta stilling til og stemme over saken, noe som bør få varselsklokkene til å kime. Et vedtak som vil sette standard for videre vernearbeid, blir dermed bestemt innad i departementet av byråkrater og saksbehandlere.

I stedet for å tilstrebe løsning fremfor konflikt, strekke ut en hånd og møtes på halvveien har byråkrater og naturvernere nå valgt krig som handlingsverktøy. Det å se bort fra kommunealternativet er i realiteten å tråkke på den lokale viljen, den lokale kunnskapen om området og det omfattende arbeidet som er lagt ned i saken.

Også i saken om Snøheimvegen i Oppland fylke ble slike hensyn oversett. Vegen har, slik lokalbefolkningen hele tiden har hevdet, kanalisert ferdselen i Snøhettamassivet og spart de sårbare områdene; rødlistearter, fugleliv og særlig villreinbestanden. Istedet for den allmenne oppfatning om vern som virkemiddel har Riksrevisjonen nå påvist det motsatte. Glassklokkevern bidrar til å undergrave verneformålet og bærekraftig bruk av naturen er ofte den beste form for vern. Dette er også i tråd med lokalbefolkningens ønsker, men både dette og at det er nettopp lokalbefolkningen sin fortjeneste at området er verneverdig, har heller ikke i denne saken blitt tillagt vekt.

Skog har som planter et kretsløp, den vokser og dør. Formålet med vern, er å beholde verneverdiene og livsbetingelsene for området det gjelder. Dette gjør at skogen trenger å skjøttes for å opprettholde verneverdiene. Vi vil derfor at vernede områder skal ha en skjøtselsplan, og kunne skjøttes.

Hvis regjeringen mener at medbestemmelsesrett og lokaldemokrati er viktig, hvis Regjeringen mener alvor med å legge mer makt til kommunene som folkevalgt organ, da er verneproblematikken et sted å begynne. Miljøvernministerens svar på saken i Trillemarka i desember blir toneangivende for slike naturvernprosesser og andre lokale beslutningsprosesser i fremtiden; Helen Bjørnøy vil med dette signalisere verdien av å engasjere seg og synliggjøre noe av den reelle maktfordelingen i samfunnet vårt. Statsråden forteller med dette befolkningen hvorvidt deres stemme og engasjement betyr noe, også utenom valgkamp.