«Ingenting er mer nedverdigende enn sult, spesielt når det er menneskeskapt. Det fører til sinne, sosial oppløsning, dårlig helse og økonomisk nedgang.»
FNs Generalsekretær Ban Ki-moon

Sult er et resultat av politiske veivalg. På tross av at verdens matkonferanse i Roma i 1974 satte seg som mål at sulten skulle utryddes i løpet av et tiår, er det for nå, før første gang i verdenshistorien, over en milliard sultende mennesker.

Senterungdommen mener at liberaliseringen av handelen med mat må ta mye av skylda for at antallet sultende aldri har vært høyere.

Et avsnitt fra rapporten En Verden Uten Sult fra Utviklingsfondet oppsumerer det godt: 
”En markedsliberalistisk politikk med privatisering, mindre politisk styring og mer makt til storselskapene og markedskreftene har dominert internasjonal politikk for økonomi, landbruk og handel siden begynnelsen av 1980-tallet. Sosiale velferdsordninger og statlige ordninger for å støtte fattige matprodusenter ble fjernet, import av subsidierte varer fra rike land utkonkurrerte lokale matprodusenter, og privatiseringen økte utgiftene til de fattige for nødvendige tjenester. Denne politikken har økt forskjellene mellom rike og fattige og gjort det vanskeligere for de fattige å komme ut av fattigdommen. Det er hovedårsaken til at antallet som sulter, begynte å øke igjen midt på 1990-tallet etter å ha gått ned i et par tiår. Samtidig har både det store flertallet av de fattigste utviklingslandene og utviklingslandene samlet gått fra å være netto mateksportører til å bli netto matimportører.”

SENTERUNGDOMMEN VIL HA MER RETTFERDIG HANDEL, IKKE MER HEFTIG HANDEL!

 VI KREVER:

a)      Et nytt WTO-mandat som slår fast prinsippet om matsuverenitet
Mat må behandles som en menneskerett, og ikke en hvilken som helst handelsvare. Alle land skal ha rett til å produsere mat til egen befolkning. En WTO-avtale må styrke mulighetene for å beskytte og støtte lokal matproduksjon. WTO-reglene bør kun gjelde for de 10 % av landbruksproduksjonen som blir eksportert, og ikke betingelsene for nasjonalt forbruk eller tollbarrierer for å beskytte produksjon for nasjonalt forbruk. Internasjonale handelsregler bør være basert på prinsippene for matsuverenitet. Direkte og indirekte støtte til eksportproduksjon må fjernes.

Regjeringa må bygge allianser for å skape internasjonalt press for at retten til å produsere mat til egen befolkning på en bærekraftig måte skal være grunnleggende i en ny WTO-avtale.

b)      Økt landbruksbistand for å bygge opp landbruket i utviklingsland
Kun 4 % av norsk bistand er rettet inn mot landbruket. Dette til tross for at 60-70 prosent av befolkningen i utviklingsland og flertallet av de fattige og av dem som sulter, er knyttet til landbruket. Med den høye befolkningsveksten verden står overfor, er det avgjørende at matproduksjonen øker. (minst 50 % økning er anslått fram mot 2050)

Norge har kunnskap innen oppbygging av strukturer for landbruket, som for eksempel samvirkeprinsippet, fordeling av kvoter, småskalaproduksjon og regulering av eiendomsretten, samt bred teknisk og biologisk kompetanse som sikrer bærekraftig matproduksjon.

c)      En landbrukspolitikk i Norge som øker produksjonen av trygg og ren mat
Å produsere mat i Norge er solidaritet i praksis. Samtidig som vi må sørge for å bygge opp landbruket internasjonalt og få på plass prinsippet om matsuverenitet, må vi produsere mest mulig mat i Norge for å minimere importen av mat fra land som trenger den selv. I dag importerer vi rundt halvparten (målt i kalorier) av den maten vi spiser. I tillegg kommer import av fôr til kjøttproduksjon i Norge. Norge må redusere importen av fôr, og øke bruken av norske beiteressurser.