Hvert år bruker staten et samlet beløp på 14,2 milliarder kroner på barnetrygden. Samtidig sliter mange kommuner med å sikre mottagerne av støtten de mest elementære tjenester, fra barnehageplasser og lærerårsverk i skolen til materiell og anstendige skolebygg. Da blir det et paradoks at halvparten av mottagerne av barnetrygd i en spørreundersøkelse før jul ga uttrykk for at støtten hadde liten eller ingen betydning for deres økonomi. En behovsprøving der en sparer inn halvparten av statens utgifter på området ville for eksempel kunne hente igjen mesteparten av etterslepet i kommunene forårsaket av underfinansierte statlige reformer.

Likevel kan det virke som om en direkte behovsprøving har klare byråkratiske ulemper. Senterungdommen mener derfor at man i stedet bør legge barnetrygden til personinntekten, slik at fordelingsmessige hensyn blir ivaretatt gjennom skattesystemet. Dette vil også måtte medføre en økning i selve støttebeløpet, for å sikre at de som virkelig har behov for barnetrygd faktisk kommer bedre ut med den nye ordningen. Dette er fordelingspolitikk i tråd med Senterpartiets grunnsyn.