Lekser og merkelapper

I torsdagens GD har Sanna Sarromaa fra Venstre et leserbrev med den spenstige tittelen ”Alle skal bli like middelmådige”. Premissene for leserbrevet er AUFs nestleder i Oppland sitt utsagn om at lekser bør fjernes på bakgrunn av hans henvisning til forskning som tilsynelatende skal vise at lekser ikke virker, og at barn fra ”resurssvake hjem” lærer mindre desto mer lekser de har. Sarromaa legger ikke skjul på at hun er veldig uenig i dette utsagnet. Noe som i og for seg er helt greitt, lekser er et svært viktig bindeledd mellom hjem og skole. Lekser lærer elevene selvstendig arbeid og planlegging, noe som er svært viktig for senere utdanning og arbeidsliv. Evnen til å selv disponere sin tid i forhold til arbeidsoppgaver er svært viktig i en hver senere livs- og arbeidssituasjon. Senterungdommen ønsker ikke en heldagsskole etter modellen presentert av Arbeiderpartiet og SV. Nettopp for at elevene skal få muligheten i samarbeid med foreldrene til å planlegge og ha kontroll over sin egendisponerte tid. Lekser som arbeidsmetode har mange fordeler; i tillegg til at du lærer å planlegge din egen tid, bidrar lekser faktisk med en kunnskapsøkning som det på mange områder er mulig for lærere å tilpasse og differensiere etter elevenes forutsetninger. Jeg tror heller ikke man bør undervurdere elever fra hjem der foreldrene ikke har mye utdanning. Man bør huske på at de aller fleste barn i dag gjør leksene alene. Jobben til foreldrene bør i hovedsak være å oppmuntre til og passe på at barna gjør hjemmearbeidet sitt. Og med det håpet om at læreren har gitt elevene utfordringer som de ut fra tidligere undervisning har forutsetning for å klare, bør man derfor se på lekser som et nyttig arbeidsverktøy i stedet for et nødvendig onde.  

Problemet med Venstrepolitikeren sitt innlegg er at hun har et alt for stort fokus på svake og sterke i skolen, og hevder at dagens politiske mål fører til at den svake nesten alltid drar den sterke ned i det norske skolevesenet. Jeg mener Sarromaa kanskje også burde nevnt at de ”svake” kan trekke de ”sterke” opp ved at de ”sterke” kan hjelpe og forklare problem, oppgaver, fremgangsmåter, osv for sine medelever. En arbeidsmetode som pedagogisk blir omtalt som det høyeste trinnet på læringskurven. Evnen til å forklare videre til andre er det som karakteriserer sann forståelse. Og lærere har all verdens mulighet til å la elever får utbytte av denne arbeidsmetoden ved samarbeid, noe som også er vanlig i norsk skolesystem. Samarbeid er for øvrig er noe Norge er veldig gode på i internasjonale sammenligninger.

Sarromaa har rett i at lekser bør bestå som arbeidsmetode, gitt at lærerne greier gi ut konstruktive lekser som er basert på prinsippet om tilpasset opplæring for den enkelte elev og som samsvarer med tidligere gitt undervisning. Jeg tar derimot fullstendig avstand fra måten venstrepolitikeren setter svake og sterke elever opp mot hverandre. Sarromaa må huske på at det finnes flere typer styrker i samfunnet, og at slike merkelapper som ”sterk” eller ”svak” kan følge en elev lenge og være svært skadelig for hans/hennes videre utvikling. I norsk skole har vi i moderne tid alltid hatt prinsippet om at alle elever skal ha lik rett til utdanning og like muligheter. Det blir derfor lærerens jobb å tilpasse dette til den enkelte elev slik at den enkeltes styrker får mulighet til å blomstre.

Oppland Senterungdom mener alle elver skal få mulighet til å utvikle sitt potensiale, og ikke bry seg om ”kunnskapspolitikere” som på død og liv vil gi dem merkelappen middelmådige!

Torstein Lerhol

Leder i Oppland Senterungdom