Kjære alle sammen! Gratulerer med dagen!

Innledning
Jeg har fått utfordringen å holde appell fra en ungdoms perspektiv. Selv er jeg (som introdusert?) en 24 år gammel jente, jeg går på master i økonomisk styring ved handelshøyskolen i Bergen og er aktiv politiker for Senterpartiet – blant annet som leder for hovedutvalg for kultur og identitet i Telemark. I høst førte mitt politiske engasjement til at jeg ble nominert på toppen av Senterpartiet i Telemark sin stortingsvalgliste.

Som mange andre jenter på min alder, en kan like det eller ikke, har jeg opplevd forholdsvis lite motstand på grunn av mitt kjønn på min vei igjennom livet. Andre har igjennom årtider banet vei. Selvfølgelig er det noen småting som en husker godt. Jeg kan jo ta et eksempel. Før siste året på videregående hadde jeg en kræsj i timeplanen som bare kunne løses ved at jeg kutta ut et av faga matte, politikk eller samfunnsøkonomi. Rådgiveren hadde en enkel løsning på det – jeg kunne bare velge sosiologi istedenfor politikk – siden alle jenter liker sosiologi. En kan vel si at frøken Hjelseth trampa forholdsvis provosert ut fra rådgiverkontoret og enden på visa var at matte ble ofra og tysk satt inn.

Kvinnesakskamper har prega hele det forrige århundre i ulike omganger, enten det gjaldt kampen for stemmerett eller selvbestemt abort. Stemmeretten er på plass, menn har lært seg å støvsuge, diskusjon om kvinners rett til selvbestemt abort er nærmest ikke-eksisterende, om en da ikke går på konkrete spørsmål innenfor lovgivningen og i høyere utdanningssystemet er det flere kvinner enn menn. Mange unge tenker nok ikke over dette, og mye er tatt for gitt i dagens samfunn – men det er også et tegn på at likestillingen har kommet lenger enn noen gang. Så hva er det igjen i kjempe for? Har dagens ungdom det så godt og opplevd så lite motstand at kvinnedagen og kvinnearbeid ikke lenger betyr noe? Er kampen over?

Likelønn
Nei, kampen er langt fra over. Og det er bra at en hever likelønnsfanen i årets markering, det er en sak som engasjerer kvinner i alle aldre. Det er interessant å se på likelønnskommisjonen sitt framlegg og på årsakene til lønnsforskjeller i Norge. De viser at det ikke er grunn til å skrike høyt om at kvinner og menn får ulike betale i like stillinger, fokuset må dreies over på det kjønnedelte arbeidsmarkedet vi har og hvordan en kan redusere lønnsgapet i foreldreperioden. Jeg må si at jeg synes det er nesten merkelig at det rike langet Norge har et av de mest kjønnsdelte arbeidsmarkedene i landet, men jeg har lite forutsetninger for å si hvorfor det er det. Det som er sikkert er at det kreves langsiktig arbeid og faktisk handling for å endre dette. Flere av forslagene til likelønnskommisjonen kan være et godt utgangspunkt.

Jeg vil trekke fram to tiltak. For det første et løft av lønningene i offentlig sektor. Vi trenger flere menn inn i kvinnedominerende yrker som sykepleiere, omsorgsarbeidere og lærere om en skal oppnå den likestillingen en ønsker. Høyere lønn og høyere status er den enkleste metoden for høyere rekruttering. Så må ”ulempen” det er å ta ut foreldrepermisjon kompenseres for, både ved å se på fordeling mellom kvinner og menn og rett til lønnstillegg etter endt foreldrepermisjon. Likelønnskommisjonen er bredt sammensatt, og jeg regner med alle partier ser med nøye øyne på hvilke forslag som en vil gjennomføre.

Jeg vil slenge på en annen sak som jeg syns er viktig, likestilling av skiftarbeid og turnusarbeid. Både den økonomiske og psykologiske effekten som følger med en slik navnedeling må bort. Jeg tror dette også vil føre til at det blir enklere å få til flere 100 %-stillinger innenfor offentlig sektor. Det er rett og slett helt tullete slik det er i dag, at nyutdanna ungdom som ønsker seg full stilling bare får vikariat eller i bestefall en mindre fast stilling. Konsekvensen er jo at banken sier nei når du spør om boliglån siden inntekten er såkalt usikker, og ikke bare havner en i bakevja lønnsmessig, en også på boligmarkedet og i etableringsfasen.

Videre må jeg si at jeg tror kampen om likestilling framover ikke blir noen enkel kamp. Mange liker å gå i deltidsstilling på jobb, og flere ønsker å ikke å gi opp antall permisjonsuker etter fødsel slik at mannen skal ha like stor rett til å være hjemme og lønnsgapet etter foreldrepermisjon reduseres. En interessant debatt framover kan være i hvor stor grad en kan gi fra seg rettigheter en har opparbeida seg, eksempelvis antall fødselspermisjonsuker, for å bedre likestillingen og likelønnen. Det kunne vært en interessant debatt å følge.

Andre saker som engasjerer
For å bevege meg litt videre fra likelønn er det andre saker som engasjerer kvinner i dag enn det var for 30-40 år siden. I tillegg tror jeg at mange jobber for kvinnesaker på en annen måte enn tidligere.  Ved siden av likelønn er prostitusjon, menneskehandel, omskjæring av jenter og tvangsekteskap saker som engasjerer unge jenter. Men det er lettere for jenter å engasjere om en snakker om venninna si eller tar en inngangsvinkel som fokuserer på mennesket – istedenfor å kalle det politikk. Og kanskje vi skal bli flinkere til å bruke den innfallsvinkelen. For det er jo mennesker politikken handler om, vi politikere ønsker med utgangspunkt i ulike politiske ståsted, å gjøre hverdagen bedre og enklere for folk. Og jeg er ikke i tvil om å engasjere seg i et politisk parti eller melde seg inn i en organisasjon som deltar i samfunnsdebatten er den enkleste måten å påvirke på.  

I politikkens verden hører jeg mye oftere ” du som er så ung” enn jeg hører ”du som er jente”. Det er jo en grunn for ungdom og jenter generelt til å engasjere seg i politikk – mange opplever oss som en sjelden vare. Sånn sett blir vi kanskje lagt merke til og får noen muligheter. Men det vil nok være avhengig av organisasjons- og partikultur og. Noen systemer er sannsynligvis tyngre å dra enn andre, og da er det lett å miste motet. Jeg har vært heldig. Jeg har fått de mulighetene jeg har ønsket, også blitt pushet fra mine politiske kollegaer hvis jeg har nølt på egne ferdigheter og hva det er mulig at jeg får til. Ikke alle er så heldig.

Og her kommer kanskje den største forskjellen jeg opplever på en del kvinnelige politikere og de mannlige. Menn møter motgang og blir tent til å jobbe hardere, mens kvinner ofte tar politisk uenighet mer personlig og kanskje gir opp kampen. For kvinner i politikken må selvtilliten opp og en må tørre å ha ambisjoner på egne vegne. Vi må være tøffe og stå på for oss selv. Så kan en kanskje få gjort noe med at bare 22 prosent av de politiske presseoppslagene i Varden og TA har en kvinnelig forkjemper. Og i neste omgang kan vi få flere kvinnelige ordførere, hovedutvalgsledere og stortingsrepresentanter.

For å spinne litt videre på dette med kvinnelige ledere skal jeg fortelle litt om skolen min.

Kvinnelige ledere
Som sagt studerer jeg på Handelshøyskolen i Bergen, og da jeg begynte der høsten 2004 var det 34 % jenter på mitt kull. Det var for dårlig, og skolen har satt i gang en egen ”jentestrategi” for å få flere jenter til å søke til skolen. En sier det er ingen grunn til at det skal være flere gutter og jenter på skolen – og så lenge jenteandelen er under 50 prosent går både skolen og samfunnet glipp av viktige talenter.  

Et av tiltakene er å introdusere en egen jentedag i mars før søknaden til høyere utdanning går ut. Da kommer jenter fra hele landet til skolen hvor de lærer om studiet, studentforeningen og viktigheten av å utdanne flere kvinnelige økonomer. Forhåpentligvis kommer mange av de samme jentene tilbake i søknadsbunken seinere på året.

Foreløpig har jobben gitt resultater, 40 % av studentene på skolen er nå jenter og da et nytt kull starta på skolen i høst var andelen jenter 43 %. Selvfølgelig er det fortsatt en vei å gå, men et sted må en begynne, og når en opptar resultater kan andre lære av det. 

Grunnen til at jeg forteller dere om NHH er at det er en skole som, du kan kalle det systematisk, utdanner ledere til det norske samfunn, både innenfor offentlig og privat næringsliv. Utfordringen er at i Norge i dag er andelen kvinnelige toppleder kun 19 %. Det må gjøres noe med det. En vei er å få flere kvinner til å ta utdanning som ofte leder til topplederjobber, en annen kan være å se på hvordan en kan bygge nettverk.

Kvinnenettverk
Gode kvinnenettverk kan være et godt virkemiddel for å få kvinner opp og fram. For meg så har disse to oppgaver:

1. Å sette kvinnesaker på dagsorden.
2. Å bygge opp hverandre.

Det første handler om at saker kvinner er opptatt av, som likelønn, kommer ikke på dagsorden hvis ikke kvinner og de det gjelder tar tak i dem selv. Det andre er en forlengelse av det jeg sa om kvinnelige og mannlige politikere – vi jenter trenger kanskje et ekstra spark bak og til med ros og skryt for at vi skal være fornøyd med en jobb. Og om ikke vi gir oppmuntring og inspirasjon til hverandre, så kan vi kanskje ikke forvente at andre gjør det heller.  

Nå har jeg snakka lenge, så skal avslutte. Men jeg må si en ting, det er utrolig artig å drive med politikk og påvirke utviklingen i samfunnet – det beste jeg vet er når en har jobba med en sak i lang tid og en får til resultater. Jeg håper unge jenter ser mulighetene i politikken, og ikke bare hvilke hindre en kan støte på.

Så utfordringen er: Jenter, engasjer dere! Igjen; gratulerer med dagen og takk for megJ