Gode venner!

Endelig er det landsmøte igjen. Det er godt å se dere, og jeg gleder meg intenst til tre dager med spennende politisk debatt, latter og smil, viktige veivalg for året som kommer, spennende valg av nytt sentralstyre – og mye, mye mer!

(apropos gleder seg - nå sitter Åslaug og partiledelsen der borte og smiler fint, men jeg vet at de gruer seg litt allerede til grillingen som står på programmet senere i kveld!)

Landsmøte. I fjor, på Sola, var det en litt modig og veldig stolt trønder som sto på talerstolen og avsluttet leders tale med å trekke paralleller mellom Sps oppslutning på meningsmålingene og RBKs plassering på tabellen. .... den lar vi ligge i år....

Men jeg vil likevel gjenta noe av poenget mitt. Jeg sa «Senterpartiet har ikke opplevd noe løft på meningsmålingene som et resultat av regjeringsdeltagelsen». Det stemte godt på det tidspunktet. For eksempel lå vi på 5% på en meningsmåling i Aftenposten i oktober i fjor. Så sa jeg videre «Men det deles ikke ut noen medaljer i juni! En må faktisk vente til serien avsluttes i oktober før en ser hvem som vinner serien».

Landsmøte, serien jeg snakka om er over. Det var nemlig valget, og valget er avholdt.

Senterungdommen satte an tonen med det nest beste skolevalgresultatet på tolv år, og partiet fulgte opp med et valgresultat på åtte blank, opp 0,1 fra forrige lokalvalg. Partiet brøyt dermed en helt klar trend der velgerne i alle vesteuropeiske land straffer regjeringspartier med lavere oppslutning i valg.

Vi kunne analysert valgresultatet opp og ned i mente, det er noe som er betenkelig og det er mye å glede seg over, men noe av det mest gledelige er dette:

Etter høstens lokalvalg har Senterpartiet tilsammen 130 fast innvalgte ungdommer i kommunestyrer og fylkesting over hele landet. Det er 40% fler enn hva vi hadde ved siste opptelling for drøyt to år siden. På partilandsmøtet i vår var vi så stolte over alle ungdommene på listene at vi symbolsk begravde bildet av gubbepartiet en gang for alle, vi lovte grønn ungdomsrevolusjon i kommune-Norge ved valget – det har vi fått til, og for det skal vi gi oss selv en skikkelig applaus!

Takk til alle som deltok i skoledebatter

Takk til alle som stilte opp som det trygge bakkemannskapet og det kjente fjeset i salen

Takk til alle som sto på stand – dag og natt (faktisk!)

Takk til alle som skreiv leserbrev, som fronta oss i media, kort sagt: Takk til alle som bidro i valgkampen. Jeg sier alltid at Senterungdommen er som en stor familie. Vel, familier løfter i flokk, og valgresultatet fikk vi til fordi vi kjempa kampen sammen!

Så vil jeg si hei til Jon Sindre fra Hordaland. Til Ingeborg fra Sogn og Fjordane. Til Nore fra Grong, og til alle andre nye ansikter i salen: Velkommen inn i Senterungdomsfamilien. Jeg er glad for å ha dere med på laget – og som dere kanskje har skjønt: Dere er med på et vinnerlag!

Dear friends from Tanzania! Warmly welcome to cold Norway.

I've been lucky to visit the beautiful country of Tanzania several times now, and I have had the pleasure of learning to know your country and to become your friend. My stays in Tanzania have made such an impression, and you've made me feel so welcome there, that I consider it to be my second home country. You'll be visiting us for a few hectic days now, and my hope is that at the end of your stay here, we will have taken so good care of you that when you come back to Tanzania you will say: Now, Norway is my second home country. Karibou Norway!

Now, I hope you'll excuse me for giving the rest of my speech in trøndersk.

Landsmøte, året var 1994. Det var det året jeg meldte meg inn i Senterungdommen. EU-saken var gnisten som tente meg, og jeg valgte nettopp senterungdomsfamilien fordi vi var de som tydeligst løfta folkestyreargumentene mot at Norge skulle underlegge seg unionen.

Jeg så det ikke så tydelig da, men i løpet av disse tretten årene siden har jeg tenkt en del, og funnet ut at nesten alt vi gjør i Sp kan spores tilbake til et kjærlighetsforhold til folkestyret. Et kjærlighetsforhold til folkestyret, og en avsky for avmakt og fjernkontroll. Jeg mener kampen for et fungerende folkestyre er selve kjernen, ledestjernen i Senterbevegelsens ideologi. Det er utgangspunktet for alt.

La oss se på da partiet ble stiftet i 1920. Det var nedgangstid, mange sleit økonomisk, særlig på bygdene, og det var stor misnøye i bondenæringa. Bondepartiet ble stiftet som et svar på disse problemene, og den tradisjonelle forklaringen har fokusert på ønsket om bedre økonomi for bøndene. Dette var selvfølgelig sentralt, men jeg vil likevel hevde at det egentlig handlet om hvem som skal bestemme. Bygdene var under press fra krefter utenfra. Landet gikk mot en periode preget av internasjonal kapitalistisk konkurranse. Det nye Bondepartiet tok parti mot denne utviklinga. Hvert land måtte ha rett til å ta vare på sin egenart, og for å sikre en hamonisk samfunnsutvikling, var det nødvendig å korrigere markedet med politisk styring – uten at partiet derfor ønsker en stor og byråkratisk statsmakt. Partiet plasserte seg fra første dag som et sentrumsparti mellom den tradisjonelle venstre- og høyresiden. Og kjernen for arbeidet var: Folket skal ha makt over sin egen hverdag – sin egen skjebne.

Jeg mener vi ser det samme igjen i det såkalte kriseforliket mellom Arbeiderpartiet og Bondepartiet i 1935 (enighet om at markedet må legges under en viss statlig regulering). Vi ser det tydelig i partiets valgplakater med slagordet «mot kontorstyre og skjemavelde», vi ser det da partiet i noen måneder i 1959 faktisk skiftet navn til «Norsk folkestyreparti (demokratene)» (helt sant!) før det endte opp med navnet Senterpartiet.

OK, det er nok historie, landsmøte – la oss se på politikken.

Jeg mener at vi også i de fleste kjernesakene våre finner en sterk demokratidimensjon.

La oss ta miljøsaken først. Som dere vet, har Senterpartiet alltid vært opptatt av å ta vare på naturen. Vi var faktisk svært tidlig ute, og var det første partiet som foreslo å opprette et eget miljøverndepartement.

Vern er et betent tema innenfor miljøpolitikken. Vernespørsmål generelt, og rovdyrpolitikken spesielt, fører til enorme konflikter. Jeg mener konfliktene i disse spørsmålene egentlig ikke handler om biologisk mangfold. Jeg mener det handler om hvem som bestemmer. Jeg mener konfliktene oppstår fordi eksperter og styringsmyndigheter opptrer udemokratisk. De overkjører de som lever i, med og av naturen i rovdyrområdene, og som opplever resultatet av rovdyrpolitikken på nært hold. Meningene deres blir oversett, og kunnskapen deres blir ikke brukt. Min påstand er, at bygdenorge kunne levd godt med rovdyr, om rovdyrpolitikken faktisk tok hensyn til den kunnskapen de som bruker naturen sitter inne med.

Også klimaspørsmålet kan ses i et demokratisk perspektiv: Ja, når vannet stiger slik at innbyggerne på øyene i Indonesia må flytte så handler det om urettferdighet – overlevelse faktisk, men det handler også om demokrati. Det handler om hvem som bestemmer. Vi har altså ingen rett til å leve på en slik måte, til å gjøre handlinger som fratar medmennesker andre steder i verden muligheten til å fortsette å leve sine liv som de vil. Da er det vi som tar fra dem makten over sin egen hverdag – over sin egen skjebne.

Men apropos klima, la meg komme med et hjemlig hjertesukk: Kan det finnes en politiker noe sted som er skjenket en større porsjon av frekkhetens nådegave enn Børge Brende?

Hvordan er det mulig at en tidligere miljøvernminister, hvis eneste prestasjon var at han satte norgesrekord i snorklipp-åpninger av nye nasjonalparker (noe som kanskje ikke er så rart etter som han faktisk er oppkalt etter Børgefjell nasjonalpark) – hvordan er det mulig at en person som for noen år siden satt med ansvaret for klimapolitikken uten å løfte en finger, men som aksepterte, ja applauderte bygging av gasskraftverk uten rensing på Snehvit utenfor Hammerfest – altså, hvordan er det mulig, hvordan kan han tro at vi skal tro på ham når han nå daglig aser seg opp, slår seg opp til nye høyder i kritikk av hvor dårlig klimapolitikk regjeringen fører?

Landsmøte, dette er patetisk. Kjære Børge Brende: Jeg er oppriktig glad for at du og Høire nå vil være med på et klimaforlik i Stortinget. Men for skams skyld: Kan du være så snill å jekke deg ned ca atten hakk, og tilpasse det miljøpolitiske selvbildet til den virkelige verden? Takk!

(pjuh - godt å få det ut)

Noe av det jeg liker best med Senterungdommen er at vi er løsningsorienterte. Den linja bør vi aldri slippe, og jeg vil bruke denne talen til å gi partiledelsen vår noen nye løsninger de bare kan sette i verk med å gjennomføre. To på miljø først.

Liv Signe! Gode samferdselsdronning. Jeg er veldig glad for at du uttalte deg positivt (nøkternt positivt, men dog) til hurtigtograpporten som ble lagt fram i går. Som du vet har Senterungdommen jobbet i årevis for å få politisk flertall for bygging av hurtigtog. Gårsdagens rapport er gjennombruddet vi har ventet på! Gårsdagens rapport fastslår at dette er realistisk – det er noe vi kan få til!

Rapporten mener det vil være liten klimaeffekt av hurtigtog. Det er jeg uenig i! Det er ikke rart konsulentene kommer til den konklusjonen, for den har veldig forsiktige anslag – pessimistiske vil jeg si – over hvor mange som heller vil velge tog enn fly. Jeg er overbevist om at ni av ti kommer til å velge tog fra sentrum til sentrum framfor flybuss, innsjekkingskø, sikkerhetssjekk-kø, dyr flyplassmat, boardingkø, trange fly, vente-på-bagasje-kø og flybuss igjen.

Den dagen hurtigtoget åpner kan SAS og Norwegian pakke sammen mens vi som er opptatt av miljø og gode samferdselstilbud kan ta oss en fest.

Liv Signe, dette er å oppfatte som en marsjordre: Bruk rapporten som en brekkstang, sett i gang de nødvendige prosessene og sørg for at vi har forpliktende formuleringer om høyhastighetstog i den nye Nasjonal Transportplan som du skal legge fram mot slutten av neste år!

Så var det Åslaug. Partileder, og ny Olje- og energiminister. I landsmøtetalen min for ett år siden lanserte jeg ideen om et søsterfond til det norske pensjonsfondet. Et fond med et sterkt internasjonalt fagmiljø, som ikke har som øverste formål å tjene mest mulig penger, men å dra verden rundt, oppsøke universiteter og bedrifter, finne de ypperste helt grensesprengende miljøprosjektene og stille opp med risikovillig kapital.

Partiets landsmøte fulgte faktisk opp, og ba om en grundigere vurdering av ideen. Så tenker jeg ... hmm... vi har en ny olje- og energiminister. Som har et behov for å markere seg med nye saker, nye ideer, nye løsninger... hmm... Åslaug, din første marsjordre i dag (for det kommer flere!) er følgende: Sett i gang en utredning av hvordan et slikt fond kan utformes. La oss få mulighetene på bordet, sammen med innvendingene. Få nok fakta på bordet slik at diskusjonen om et miljøfond kan bli en viktig sak i stortingsvalgkampen om to år.

Men ja – jeg snakka egentlig om hvordan våre kjernesaker har en sterk demokratidimensjon.

Hvor er distriktenes plass i demokratiet? Enhver som har sett et sånn fargelagt norgeskart over hvem som stemte nei og ja til EU i 1994, som altså har grønn farge i de kommunene det er nei-flertall, og rød farge i de kommunene flest stemte ja, enhver som har sett et sånt kart skjønner at distriktspolitikk og demokrati henger tett sammen. Når stemmereglene ved Stortingsvalg gjør at en stemme i Finnmark faktisk veier mye tyngre enn en stemme i Oslo, så er det riktig. Alternativet er nemlig at folk i de fem største byene i Norge styrer all norsk politikk. Det er ikke i hvertfall ikke demokratisk.

Når vi i distriktspolitikken diskuterer sterke regioner, og forsvarer små kommuner, så handler det egentlig om folkestyre. Der andre stirrer seg blinde på økonomiske stordriftsfordeler, peker vi på at demokratiet faktisk trives best i små enheter. Beslutningene blir best når de er fattet på lavest mulig nivå i et oversiktlig system.

Så er det kommuneøkonomien. Det svært sexy ordet kommuneøkonomi handler selvsagt om velferdsproduksjon, skole, omsorg. Men mest av alt handler det om folkestyre. Å gi kommunene mer frie midler er å gjødsle demokratiet. Men det er bare et første skritt. Jeg mener vi burde gi kommunene fri beskatsningsrett.

Men ikke bare økonomisk frihet. Vi må vingeklippe dagens fylkesmann, vi burde halvere myndigheten og ressursbruken til direktorat og tilsyn. Vi burde rydde kraftig og fjerne mange statlige minstenormer og rettighetslovgivning som regulerer kommunal tjenesteproduksjon.

Men dette er jo dødsstøtet til likhets-Norge! tenker du kanskje. Dette vi føre til store forskjeller mellom kommunene!

Ja, det vil sannsynligvis føre til større forskjeller enn i dag. Men det kan da ikke være negativt så lenge forskjellene er et direkte resultat av at folk har fått bestemme mer der de bor? Forskjellene er i så fall et resultat av at folk har fått mer å si, at folk flest har fått påvirke sterkere, at mor og far og kassadama på Rimi får bestemme mer enn pampen i regjeringskontorene!

Jeg har nemlig den grunnleggende troen at vettet er jevnt fordelt i dette landet. Derfor er jeg helt trygg på kommune-Norge vil forvalte en slik frihet på den aller beste måte. Denne friheten vil ikke føre til økte sosiale forskjeller. Den vil heller ikke være en trussel mot nasjonalstaten og fellesskapsfølelsen som står så sterkt i Norge.

Men apropos lovstyrte kommunale tilbud: I går var vår nye Kunnskapsminister, Bård Vegard Solhjell, ute med en nyhet jeg ikke klarer å la være å kommentere. Fra nyttår 2009 skal alle barnefamilier få lovfestet individuell rett til barnehageplass. Flott, tenker mange. NEI! Sier jeg.

Misforstå meg rett nå: Det er ikke målet om at alle som vil skal få barnehageplass som er et problem. Men, jeg hørte en gang, at «veien til helvete er brolagt med gode hensikter». Lett omskrevet ville jeg sagt at «veien til total sentralstyring er brolagt med masse gode, viktige enkeltsaker» - og får jeg legge til «verst av alt er rettighetslovgivningen».

Et annet godt eksempel er forslaget om å opprette en ungdomslov som skal lovfeste ungdoms rett til ungdomsråd og fritidsklubber i alle kommuner. Som alltid ligger det gode intensjoner bak. Like sikkert er det at en slik lov ville bommet på målet. Det ville være å kaste blår i øynene på folk. Det ville ført til økt byråkrati. Det ville ført til A4-løsninger av typen «one size fits no-one» (jeg har aldri forstått politikere som mener idealet er et likhetssamfunn der alle er litt misfornøyde!). Og det ville tatt oss enda et skritt mot rettighetssamfunnet, med forbrukere som saksøker staten for ting de har krav på - uten at de selv er forpliktet til å stille opp med noe som helst. Jeg har ikke troen på et individualitisk, forbrukersentrert rettighetssamfunn. Motsatsen til det er fellesskap i aktive lokalsamfunn, der borgere går sammen for å løse viktige utfordringer lokalt og nasjonalt.

Det er ganske enkelt slik, at dette samfunnet trenger ikke flere lover, flere reguleringer, flere forskrifter, flere eksperter eller flere bedrevitende stortingspolitikera som sitter på kontoret sitt og tenker ut lure løsninger som skal passe for hele landet – dette landet trenger mindre, ikke mer sentralstyring!

Jeg mener dette landet trenger færre, og ikke flere lover, forskrifter og reguleringer. Hvordan gjør vi dette? Jo, neste marsjordre Åslaug, blir følgende: Puss støv av ideen om en såkalt «solnedgangslovgivning». Poenget her er at lover eller forskrifter aktivt må fornyes av Storting eller regjering etter for eksempel ti år. Hvis de ikke fornyes opphører de av seg selv på en dato som fastsettes når loven eller forskriften vedtas. Det fører kanskje ikke til at færre lover opprettes, men vi slipper i hvertfall at utdaterte lover og regler gjelder for alltid.

Men vi kan også gjøre noe for å redusere presset for å opprette nye reguleringer. Jeg ble litt inspirert av salget på Cubus her en dag; Kjøp 3 få 1 gratis ... hva om vi overfører noe lignende til lovbehandling? Innførte det prinsippet at når Stortinget vedtar en ny lov, skal det samtidig oppheve to gamle...? For en jurist et mareritt kanskje – for en enkel grongning; en våt drøm!

Også rettssystemet spiller en viktig rolle i demokratiet vårt. I år har debatten om juryens rolle blusset opp igjen. Advokater og dommere foreslår å fjerne juryordningen, og jeg klarer ikke å riste av meg bildet av at dette er fagfolk som vil ha seg frabedt at vanlige folk roter rundt på deres domene. Mostanderne peker på at juryen er skjevt sammensatt og ikke representerer det brede lag av folket, og at det er et problem at juryen ikke begrunner sine avgjørelser. Jeg er enig i at dette er svakheter, men jeg synes vi skal være på vakt når folk ønsker å fjerne en ordning som ikke funker - i stedet for å fikse den. Å sørge for at juryen er mer representativ er enkelt; det er bare å rekrutterere fra andre kilder enn pensjonistforeningen og borettslagsstyrene. Det er heller ingen big deal å endre ordningen slik at juryen må komme med en begrunnelse for domsavsielsen. Juryordningen er basert i et prinsipp om at vi skal dømmes av våre likemenn. Det er et demokratisk prinsipp som Senterpartiet må verne om.

Men apropos juryer. Det er komplett uforståelig – men landet vårt er altså nå i en situasjon der tre gråhåra gamle menn i en domstol i Luxembourg avgjør framtida for evigvarende norske vannkraftressurser. Jeg snakker om heimfallssaken, og om EØS-avtalen – det største ranet av norsk demokrati som noen sinne er gjennomført.

EØS-avtalens «hellige voktere», ESA, kommer stadig med nye forsøk på å overstyre norsk politikk. Heimfall, industrikraft, miljøavgifta på emballasje, utvikling av fornybar teknologi, Mongstad-prosjektet, Hurtigruten – ESA har til og med lagt seg borti hvilken bankforbindelse Nord-Trøndelag fylkeskommune kan velge. EØS-avtalen underminerer det norske sjølstyret for hver dag som går, men nå er det altså nok – Senterpartiet er folkestyrepartiet, og dette kan ikke landet leve med lenger. Vi må vise vei ut av den myra ja-folka og KrF har ført oss ut i!

Debatten om hvordan vi skal komme oss ut av EØS er litt som skyggeboksing. Det blir en umulig diskusjon fordi vi ikke har nok kunnskap om det reelle alternativene til EØS-medlemskapet. Jeg er overbevist om at en utredning må på plass for at vi skal få kraft inn i debatten. Dette er ikke noen ny tanke, vi har jobba for det lenge, men det ser ut til å være umulig å få flertall på Stortinget for en utredning. Ja-sida vil ikke ha det for de frykter resultatet – KrF er skeptisk fordi de ikke vil innrømme at de tok feil da de stemte for EØS i 1992.

Jeg mener likevel vi har en mulighet – men da må Sp ta ansvar. Soria Moria ligger der, den får vi ikke forandret, så løpet er nok kjørt for denne stortingsperioden. Men vi har en ny mulighet etter neste Stortingsvalg. Åslaug: Du har muligheten. Du kan være den som får oss ut av husmannskontrakten, som gjenvinner norsk sjølstyre til fordel for gråhåra dommere i Luxembourg.

Når vi setter oss ned med Ap og SV etter stortingsvalget 2009 og skal forhandle fram Soria Moria 2, da må du sette hardt mot hardt. En offentlig, grundig og nøytral utredning av alternativene til EØS må være et ultimatum for Senterpartiet, og Ap og SV må få klar beskjed: Ingen utredning – ingen regjering. Punktum.

Det er mye som er galt med EØS, men ingen må være i tvil om at det uansett er uendelig mye bedre enn å være underlagt unionen på alle områder. Ett av de områdene der Norge nyter godt av utenforskapet, er i utenrikspolitikken. Utenfor EU står vi fritt til å velge vår egen vei på den globale arenaen. Selv om EU per i dag ikke har noen komplett felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (FUSP), er det  ingen som betviler EUs mål på dette området: En fungerende FUSP, og en egen utenriksminister for unionen! Vi ser også en svært tydelig utvikling der EUs nasjoner blir stadig mer samordnet i utenrikspolitikken. Jeg besøkte selv FNs generalforsamling for noen uker siden, og så med egne øyne hvordan EU ikke aksepterte noe annet enn en felles politikk på de områdene som har prioritet for unionen.

Det finnes flere triste eksempler som illustrerer at de nordiske EU-landene har hatt svekket utenrikspolitisk handlefrihet på grunn av unionsmedlemskapet. La meg nevne to eksempler.

Norge, Sverige, Finland og Danmark levere i 1995 felles forslag om nye og strengere retningslinjer innenfor Basel-konvensjonen, som skulle forby eksport av giftig avfall fra rike land til u-land. EU-kommisjonens formann, Jaques Santer, reagerte da med å gi Sverige, Finland og Danmark en 24 timers frist for å trekke forslaget tilbake – hvis ikke ville de bli stevnet for EF-domstolen! Som selvstendig nasjon kunne Norge stå på forslaget og gå videre med det globalt, og vi klarte faktisk å samle nok støtte til at det ble vedtatt. Greenpeace kalte dette vedtaket et historisk gjennombrudd i arbeidet med å stanse spredningen av giftig industriavfall.

Det mest kjente og kanskje mest dramatiske eksemplet er likevel historien fra FN-toppmøtet i Johannesburg høsten 2002. Der sto EU i utgangspunktet sammen med USA om at handelsregler skulle være overordnet internasjonale miljøregler. Etter et knalltøft løp sørget imidlertid Norges forhandlere for at miljø likevel skal ha forrang. De nordiske landene sto egentlig samlet om dette, men Finland, Sverige og Danmark kunne hverken fremføre eller jobbe for standpunktet sitt siden de var EU-medlemmer. Norges utviklingsminister ble kåret til internasjonal helt i etterkant, og uttalte selv til VG at det var «En utrolig opplevelse. Det er flott at små land kan spille en stor rolle. Jeg er veldig glad for at vi ikke er med i EU nå. Da hadde ikke dette vært mulig.»

Vår selvstendighet utenfor unionen gir oss muligheten til å være en fri demokratisk medspiller i verdenspolitikken. Jeg mener vi har et stort ansvar for å faktisk bruke denne muligheten – og vi må aldri bruke den på en slik måte at vi faktisk svekker andre nasjoners mulighet til å styre sin egen politikk.

Her har ulike norske regjeringer sine svin på skogen. Vår regjering er heller ikke ren på fingra, men likevel er jeg stolt over en del av det vi har gjort. I GATS-forhandlingene stilte den forrige regjeringen krav om at u-land måtte liberalisere vannsektoren sin til tross for en rekke eksempler på mislykket privatisering smo i tilfeller har ført til at fattige folk har mistet tilgangen på vann. Da vi kom i regjering i oktober 2005 trakk vi Norges krav – og da jeg besøkte FNs generalforsamling i oktober i år skrev og framførte jeg sammen med den andre ungdomsdelegaten et innlegg der vi gikk ett skritt lenger, og på vegne av Norge krevde at alle FNs medlemsland må trekke sine krav.

Det er egentlig ganske utrolig: Senterungdommen har altså vært med på å utforme og framføre ny norsk utenrikspolitikk, en solidarisk og demokratisk politikk som fastslår at fattige land skal styre sin egen politikk. Det synes jeg er tøft – grisekult, er det!!

Så landsmøte, tilbake til den hjemlige arena: Regjeringsspørsmålet.

Nå ser jeg at partiledelsen blir litt urolig her - «hva skal denne sentrumsfantasten si nå» ... om KrF, og SV og i det hele tatt...

Ta det helt med ro. Jeg har ikke tenkt å si at SV bør sparkes ut av regjering (selv om jeg har tenkt tanken mer enn en gang ... så skal det sies at heller ikke Jens er noen personlig favoritt).

Jeg skal derimot prøve å se regjeringsspørsmålet i et litt overordnet demokratisk perspektiv.

For noen år siden var det nemlig heftig debatt om mindretalls- vs flertallsregjering. Mange pekte på alle problemene vi hadde med mindretallsregjeringer som ble hersa med av Stortingsflertallet, at dette førte til en uforutsigbar politikk uten klar kurs. Flertallsregjering ble pekt på som løsningen. Da ville vi få et styringsdyktig flertall som kunne stake ut en stø, langsiktig og forutsigbar kurs. Velgerne ville lettere kunne plassere ansvaret, politikken ville bli mer oversiktlig, det ville styrke demokratiet.

Nå har vi altså sittet i flertallsregjering i to år, og vi har kanskje høsta nok erfaringer til å kunne mene noe om hvordan det faktisk har gått.

Og landsmøte, jeg er jammen ikke overbevist om at flertallsregjeringer er noen demokratisk velsignelse. Med flertallsregjering ser vi ikke overraskende en tydelig maktforskyvning der regjeringen styrker seg på bekostning av Stortinget. Det er problematisk av flere grunner, men la meg kort nevne to: Det er Stortinget, ikke regjeringen, som er det direkte folkevalgte organet og som står til ansvar for folket i valg. Da må også Stortinget peke ut kursen reellt, ikke bare formelt. Og selv om det noen ganger ser ut som «sentrale tillitsvalgte» i regjeringen er på et kontinuerlig «lekkasjeseminar», så er regjeringens arbeid svært lukket – folk får mindre innsyn, og folk og organisasjoner får vanskeligere tilgang til beslutningstagerne.

Nå skal det i rettferdighetens navn sies at det er forskjell på statsrådene – og jeg oppfatter at Sp går i front og at vi sterkest ønsker å involvere Stortinget i beslutningene. Likevel: Jeg er urolig for det store bildet. Min foreløpige konklusjon er at flertallsregjereri i vår tid gir mindre, ikke mer, demokrati.

Så til hvem vi skal leke sammen med. Dette tenker jeg mye på. Jeg var nøktern før vi startet dette samarbeidet. Men det finnes ikke fnugg av tvil i meg i dag: Dette er et vellykket prosjekt. Det fungerer. Vi styret landet. Vi gjennomfører mye bra politikk, og i dagens politiske situasjon er det dette alternativet som gir oss muligheten til å gjennomføre mest sentrumspolitikk. Og med mindre det dukker opp noe uventa er det riktig av oss å gå til valg på fortsatt rødgrønn regjering om to år. Målet må selvfølgelig være et enda sterkere Senterparti, og en rødgrønn regjering som fører enda mer Sp-politikk

MEN – og dette sier ikke fordi jeg er bekymra, men fordi det alltid vil være en utfordring når en sitter i regjering med andre partier -

vi må aldri glemme hvor vi hører hjemme

vi må aldri akseptere at regjeringsprosjektet tar en retning som drar oss vekk fra røttene våre

vi må i etthvert samarbeid passe oss slik at partiprofilen ikke svekkes

landsmøte: senterpartiet er født som et sentrumsparti, senterpartiet er et sentrumsparti, og det må aldri være tvil om at vår kurs den går ikke til høyre, ikke til venstre, men rett fram, for vi skal alltid være et sentrumsparti!

Landsmøte, vi er mange som mener Senterpartiet mangler en løpende ideologisk debatt. Vi er Norges beste parti på praktisk problemløsning, og det er ingen som gjennomfører så mye politikk som oss – men vi er ikke i nærheten av å være norgesmester til å formidle verdiene i det vi driver med. Mange etterlyser himmelen over politikken vår.

Landsmøte, denne talen ble ikke noen himmel – men jeg mener å se et bilde av Senterbevegelsens ideologi. På det bildet er kampen for et fungerende folkestyre selve kjernen, ledestjernen. Det er utgangspunktet for alt. Vi skal bygge samfunnet nedenfra. Folk skal bestemme mer sjøl der de bur.

Vi har et kjærlighetsforhold til det fantastisk vakre ordet folkestyre. Klarer vi å male bare litt av det bildet når vi snakker med folk, da tar vi ett av mange viktige skritt som vil løfte oss fram mot neste valg.

Takk for oppmerksomheten.