Kåre Gunnar Fløystad

Fortreffelighetene ved internasjonal handel er at de komparative fortrinnene skal utnyttes. Det taes ikke hensyn til ”ubetydeligheter” som økt transport og annen forurensing som dette ofte medfører, men for en del norske politikere har aldri dette vært særlig viktig heller. Norge er med sitt klima, i følge teorien om komparative fortrinn, ikke egna til å ha et landbruk. Skal teorien følges bør derfor Norge legge ned landbruk og importere all mat. Vårt fortrinn er nemlig at vi kan kjøpe maten ut av en hvilken som helst munn, og likevel er det billig for oss – foreløpig… 

Viktige argumenter for å opprettholde norsk landbruk har blant annet vært matvareberdeskap og selvforsyning. Etter som minnene om andre verdenskrig er blitt færre og mer utydelige, og det er få i landet som har opplevd å ikke kunnet få kjøpt nok mat. Dette har gjort at Høyre og Fremskrittspartiet, som tydeligvis glemmer lett, har satt et økende trykk på at dette ikke er viktig lenger. Selv om Høyresiden ler av matvareberedskap, er jeg redd dette argumentet er mer gjeldende nå enn på mange år. Det er ikke lenge siden bålene brant over Europa som følge av dyresykdommer, og det er et paradoks når det er en skillelinje mellom norske og utenlandske turister ved at kun de norske tørr spise egg. Salmonella har tydelig satt sine spor hos europerne. 

For enkelte vil det kanskje være vanskelig å se for seg en krise, som kan få innvirkning på deres tilbud av mat, selv i en verden hvor terrorisme er en stadig trussel. Dette har med at Norge, uansett størrelse på krisen vil Norge kunne kjøpe seg maten, - som ut av sultende munner. Matvareforsyningsutviklinga har endret seg dramatisk i det siste, og de som har fulgt med på prisene ser at de har økt. Tørken i Australia og et historisk lavt nivå på kornlagrene vil gi en ny hverdag på verdens matvaremarked. I en mangel situasjon vil vi i Norge neppe merke mer enn at matprisene sitger litt, så vi skal ha råd til å kjøpe den maten vi trenger fra de som ikke har vår velstand. Det er en del av den blå ”drømmen” om frihandel, men baksiden av medaljen med ”sultende munner” vises sjelden. 

WTO-forhandlingene har vist at fattige land ønsker og trenger ”Retten til å produsere mat”. Her står fattige afrikanske bønder sammen med sine yrkesbrødre i Norge og kravet er ikke mindre toll og større eksportmarked, men de ber om retten til å beskytte sitt eget landbruk. Hverdagen for mange fattige gårdbrukere er at de ikke kan få solgt det lille de produserer. Grunnen; landbruket er ikke beskyttet, og blir brukt til dumping av EU sine overskuddsprodukter. EU sine eksportsubsidier, betalt over statsbudsjettet, gjør for eksempel at sukkeret fra Danmark blir billigere enn det som er lokalt produsert i den tredje verden.  

Norge har en minimal eksport av mat, og det utgjør stort sett kun Jarlsberg, men den sendes ikke så langt som til den tredje verden. Norge har også en variant av eksportsubsidier, men der er det næringa og ikke Staten som betaler regninga. Norske eksportinteresser av Jarlsberg kan heller ikke sammenlignes med EU sin dumping av landbruksvarer i den tredje verden. 

Det er betenkelig at Norge er i en slik situasjon at vi ikke tilstrekkelig verdsetter vårt eget landbruk. Selv om norsk landbruk er langt mer enn produksjonen av mat og fiber, vil verdenssituasjonen på dette området være verdt å følge med på. Vi er nødt til å ta vare på vårt eget landbruk, og ikke la Høyresiden vinne frem med sin ego-retorikk. Å produsere mat er verdens viktigste jobb, og bør således verdsettes mer enn den gjør i dag. Norge må ikke bli et land som kjøper maten ut av sultende munner, bare fordi vi har råd… 

Kåre Gunnar Fløystad

Ungdomskandidat for Senterpartiet i Arendal og Aust-Agder

Leder av Senterungdommens Landbruksutvalg

1. sentralstyremedlem i Senterungdommen