Leders tale til Senterungdommens landsmøte
på Sola 3.-5. november 2006
Gode landsmøte! Det er et tegn på noe viktig når en tidligere visepresident fra verdens eneste gjenværende supermakt velger å bruke all sin tid på å reise verden rundt og holde foredrag om miljø og klimaforandringer. Ikke foredrag bare for verdensledere og de som bestemmer, men for folk flest, for ungdom. Også i Norge har debatten blomstret opp.
Landsmøte, jeg er veldig glad for at vi endelig er i ferd med å få en skikkelig politisk debatt om miljø i dette landet. Det trengs, det var på tide, og vi som har kjempa for en slik debatt i årevis ønsker den velkommen. Da er det ekstra synd at det samtidig er et faktum at regjeringa og Senterpartiet sliter med miljøprofilen. Det er tegnet et bilde av at en løper fra tidligere miljøløfter og gjentatte ganger svikter miljøinteressene i politiske kompromisser. Det er et alvorlig problem for oss, og jeg synes det er ekstra synd etter som jeg mener regjeringen faktisk leverer svært god miljøpolitikk på de fleste områdene. La oss se litt på hva som faktisk er gjort.
Forvaltningsplanen for Barentshavet er jeg ikke veldig fornøyd med, men jeg erkjenner at det var så langt vi klarte å dra Ap - og alternativet er jo alltids at det som egentlig er det store flertallet i saken, Ap, Høyre og Frp, hadde kjørt full åpning uten noen begrensninger.
Fornybarsatsinga synes jeg er god og balansert, og jeg er overbevist om at vi det kommende året kommer til å se en kjempevekst i investeringer i bioanlegg og småkraftverk og at det blir fattet investeringsbeslutning for større vindkraftprosjekter.
Så gjelder det de siste månedenes virkelig varme potet i miljødebatten, Mongstad. Gasskraftprosjektet som Natur og Ungdom kaller "norgeshistoriens største miljøsvik". Vel, NU, vi er politiske venner og samarbeider godt om mange saker, og det skal vi fortsatt, men i denne saken kunne jeg ikke vært mer uenig. En ting er ordbruken. Hvis dette er det største miljøsviket - hva var da den forrige regjeringens tillatelse til å bygge gasskraftverket på Snøhvit i Hammerfest? Uten krav til rensing, og uten noen plan om noen gang å innføre rensing? Hva var da de andre tillatelsene som for noen år siden ble gitt til bygging av forurensende gasskraftverk uten noen krav eller plan til rensing? Valget av ord kunne jeg dvelt lenge ved her, men la nå det ligge, for det er realitetene som må være det viktige.
Mongstad er viktig og nødvendig fordi Vestlandet trenger mer energi, og prosjektet er viktig for industriutviklingen i området. Men landsmøte, begge de to elementene er underordnet, for i mine øyne er Mongstad et miljøpolitisk fyrtårn! Det forløsende stikkordet er teknologiutvikling.
I årevis har vi i Norge snakket om hvordan staten og det private næringslivet må gå i partnerskap for å utvikle ny miljøteknologi. For det er slik, at den som går i front og driver den teknologiske utviklingen, den bruker masse penger og tar en stor finansiell risiko. Når en så kommer opp med løsninger som fungerer, kommer konkurrentene og kopierer resultatet, skummer fløten uten å spleise på utviklingskostnader eller ta risikoen ved å gå først. Derfor kan vi ikke forvente at det private næringslivet driver denne utviklingen alene, derfor må den rike staten ta ansvar og samarbeide med næringslivet om å få fram ny teknologi, gjennom medfinansiering, gjennom deling av risiko, gjennom faglig fokus. Dette har politikere fra alle parti snakka om i årevis, ingenting har skjedd, men nå gjør vi det! Der de andre har snakka og snakka år etter år, så handler vi!
Så er det en diskusjon om når rensingen skal være på plass. Og la det være ett hundre prosent klinkende klart. Det er ingen som er uenige i at det allerede i dag finnes teknologi tilgjengelig for fullskala rensing, og teoretisk sett kunne vi bygd gasskraftverk på Mongstad med fullskala rensing fra dag en. Men. Denne renseteknologien har imidlertid to baksider: Den har lav effekt, og den er svært dyr å ta i bruk og drifte. Det er denne høye prisen som gjør at renseteknologien ikke er tatt i bruk på de mange gasskraftverkene rundt om kring i verden. Det er mye billigere å kjøpe CO2-kvoter, og fortsette å pøse ut CO2. Jeg mener ikke pris er et godt argument for at vi ikke renser mer fra dag en på dette isolerte prosjektet, vi har god råd til å betale. Problemet er at det er det nesten bare vi i hele verden som har. Prisen på dagens renseteknologi er derfor en avgjørende årsak til at dette er et grensesprengende miljøprosjekt. Dagens teknologi har lav effekt, den er så dyr at ingen velger å bruke den, dagens teknologi er gårsdagens løsninger, og derfor skal vi utvikle ny renseteknologi!
Nok en gang er det altså en ting som politikere har pratet og pratet og pratet om i år etter år, at Norge skal ta internasjonalt lederskap i utviklingen av miljøteknologi. Vi prater ikke - vi gjør det! I et forpliktende partnerskap med Statoil skal vi for første gang i historien på et så stort anlegg teste ut forskjellige teknologier og renseteorier. Og dette er årsaken til at vi ikke bygger anlegget med dagens beste teknologi. De nye løsningene som vi skal teste ut må testes på faktiske eksosutslipp. Hvis vi renser utslippene med dagens teknologi har vi jo ikke noe å teste på - og da får vi ingen utvikling av ny rensing. Den prøvingen vi gjennomfører vil resultere i nye løsninger med høyere effekt (altså lavere utslipp enn med dagens beste tilgjengelige teknologi) og veldig mye lavere kostnad. Teknologien skal gjøres generell slik at den kan tas i bruk ikke bare på Mongstad, men på gass og kullkraftverk over hele verden.
Og landsmøte, når vi får ned prisen på rensing drastisk samtidig som CO2-kvoteprisen øker og det blir dyrere å forurense, da er vi i ferd med å utrette svært store ting! Jeg er overbevist om at vi skal gjøre det slik at det lønner seg for kraftprodusenter over hele verden å investere i rensing og lavere utslipp, i stedet for å betale for å fortsette å pøse ut CO2 slik som i dag.
Landsmøte, det vil i så fall innebærer en miljøpolitisk revolusjon og et historisk langt skritt langs veien for reduksjon av klimagassutslipp. En revolusjon som vår regjering starta, en revolusjon der vår olje- og energiminister Odd Roger Enoksen spilte en avgjørende rolle, en revolusjon som vi skal være stolte over å ha bidratt til!
Mongstad er i og for seg interessant på flere måter. Blant annet mener jeg det er et godt eksempel på vårt alternativ i miljøpolitikken: Nemlig den konstruktive miljøpolitikken som peker på løsninger, som et alternativ til den symbolske moralismen som vi ser fra enkelte miljøvernere, ofte den typen som har trua på vern gjennom fredning, den typen som trer sentraliserte løsninger ned over hodet på folk i spørsmål om rovdyr, i spørsmål om motorferdsel i utmark, på en sånn måte at folk mister respekten for og trua på miljøvern som virkemiddel.
Jeg er stolt over Senterpartiets utgangspunkt i miljøspørsmål: En fornuftig og ansvarlig bruk av naturen, og kampen for realistiske løsninger som kan bety noe. Landsmøte, jeg vil tillate meg å tenke høyt rundt noen mulige nye løsninger, som også handler om utvikling av ny miljøteknologi.
Mitt utgangspunkt her er at vi i Norge tjener oss søkk rike på eksport av forurensning. Salget av fossile brennstoff gir oss mer enn 1 mrd. kroner i inntekter hver eneste dag. Pengene bruker vi på å gjøre opp de delene av statsbudsjettet som vi ikke dekker inn med skatt, og resten setter vi på bok i et fond med det vakre navnet "Statens pensjonsfond -tankestrek- Utland" (tidligere oljefondet).
Dette fondet investerer i en drøss med internasjonale selskaper, og ett av målene for investeringene er å sikre en god og stabil avkastning slik at fondet vokser og det blir lettere for oss å betale ut pensjon når eldrebølgen slår inn for fullt. Men: Investeringer har selvsagt ikke bare en økonomisk side. Hva du investerer i har også en moralsk dimensjon. Pensjonsfondet er faktisk enormt i verdensmålestokk, og det betyr faktisk en del hva fondet investerer i. Senterungdommen har tidligere jobbet over lang tid for at det måtte innføres etiske retningslinjer for hva det er greit at fondet investerer i og ikke, og det var en kamp som ble kronet med seier i 2004. Da ble det innført slike etiske retningslinjer, og fondet har senere trukket seg ut av selskaper som driver med våpenhandel og bryter menneskerettighetene.
Dette er flott – det skulle bare mangle – men det blir lagt merke til internasjonalt! Når det norske pensjonsfondet trekker pengene ut av et selskap og begrunner det med etikk, så sperrer verden øynene opp!
Dessverre er det slik at ansvaret vi har for naturen og miljøet er dårlig dekket i de etiske retningslinjene. Og det er kanskje ikke så rart. For det er tross alt rimelig greit å sortere ut og velge bort selskaper som driver med våpenhandel, men hva skal vi definere som et selskap som skader miljøet? OK, vi kan si at et selskap som bryter miljølovgivningen i et land, det skal vi ikke investere i. Men hva med oljeselskapene? På den ene siden driver de en aktivitet som fører til massiv forurensning. På den annen side er en god del av de samme selskapene viktige medspillere for å utvikle fornybare energiløsninger. ... og hva med selve kilden til det norske pensjonsfondet, de norske oljeselskapene? Nei, landsmøte, jeg tror det er vanskelig å utforme gode retningslinjer for å unngå å investere i selskaper som skader miljøet – her er det svært mange vanskelige gråsoner.
Det å ikke investere i en type selskaper kan vi kalle en defensiv eller negativ strategi, og jeg tror altså i dette tilfellet at det er vanskelig. Men vi har store muligheter her, for: Hvorfor ikke snu det på hodet, hvorfor ikke lage en offensiv og positiv strategi? Landsmøte, hva om Norge brukte litt av de enorme oljeinntektene vi har til aktiv investering i selskaper som utvikler miljøteknologi? Hva om vi bygger opp et søsterfond til det norske oljefondet, med et sterkt internasjonalt fagmiljø, som ikke har som øverste formål å tjene mest mulig penger, men å dra verden rundt, oppsøke universiteter og bedrifter, finne de ypperste helt grensesprengende miljøprosjektene og stille opp med risikovillig kapital? Landsmøte, om det norske pensjonsfondet i dag vekker oppsikt, så ville et slikt fond være historisk.
Og her finnes det helt sikkert en hel drøss med innvendinger, jeg har selv en del og mange av dem er gode. Jeg presenterer ikke dette som et ferdigtygd prosjekt: Sett i gang! Men landsmøte, det er denne typen nye tanker vi og regjeringen vår må tenke når vi skal komme oss videre i miljødebattem, når vi legger brikkene i det puslespillet som tegner bildet av Norge som miljønasjon, bildet der Norge tar internasjonalt lederskap i utviklingen av ny teknologi. Åslaug – denne utfordringen må du ta!
Det er ikke bare miljøteknologi som setter regjeringen på prøve. Det pågår for tiden en diskusjon om bioteknologiloven, en debatt om hvor grensene skal gå for en teknologi som setter oss i stand til å forvalte selve livets byggeklosser, der vi sorterer en gruppe befruktede egg og velger ut det egget som har de egenskapene vi ønsker.
Én sak er når vi velger et friskt befruktet egg med hensyn til det livet som skal vokse fram, for å spare det kommende livet for sykdom og lidelse. Selv dette kan problematiseres i spørsmålet om vi ønsker et sorteringssamfunn. Men landsmøte, det blir noe helt annet når vi velger et egg som ikke bare er fritt for arvelige sykdommer, men som også har de spesielle egenskapene som skal til for at det kommende livet skal kunne bli en donor for et annet menneske som lider av en sykdom. Da blir det mennesket som vi velger ut og bestemmer at skal få vokse opp ikke lenger et mål i seg selv, da blir menneskelivet samtidig et middel for noen andre. Da krysser vi en grense, og beveger oss i en retning som gjør meg sterkt urolig. Landsmøte, her er det all grunn til å være konservative. Jeg er glad for at vi i utkastet til nytt ideologiprogram fastslår at vi skal ha en restriktiv lovgivning i disse spørsmålene. Her må vi ikke la tungt medieprofilerte enkelsaker som for eksempel Mehmet-saken være førende for hva vi mener. I den saken mener jeg media sviktet totalt, for noen ganger kan forenkling føre til fordumming. Og det leder meg over til neste tema.
For, landsmøte: jeg er oppriktig bekymret for folkestyret vårt. Jeg er svært bekymret over valgdeltagelsen, og jeg sover dårlig når jeg tenker på den stadig voksende politikerforakten.
Men før jeg åpner slusene og slipper flommen løs, la meg først få sagt, at de fleste politikere jeg kjenner - fra mange partier - er dyktige idealister som står på og får lite annet enn kjeft igjen for det. Jeg kjenner også mange dyktige journalister med høy integritet, som har viktige mål med jobben de gjør. Og jeg pleier å si at det finnes mange dårlige grunner til politikerforakt. Men landsmøte,
jeg sover stadig dårligere om natta fordi det finnes noen veldig gode grunner til politikerforakt også.
Jeg kunne nevnt flere, men det er to grunner som utpeker seg, og som står over alle andre:
Det første er den overbetalte gjengen selvbevisste politiske kvakksalvere som kaller seg journalister.
Det var en markant politiker som en gang sa noe sånt som at «som politiker er det viktig at du har hard hud – men samtidig ikke så hard hud at du kan stå oppreist uten ryggrad»
Og det er det andre som utpeker seg landsmøte, stadig mer profesjonaliserte politikere, tomme skall uten ryggrad, som blir stadig fjernere fra folk, som bedriver et politisk spill som handler mer om skuespill enn om problemløsing, et spill der det er viktigere hva det ser ut som du gjør enn hva du faktisk gjør for folket som har valgt deg.
Landsmøte:
Hvorfor er det store nyhetsoppslag og debatter om Siv Jensens seksuelle legning? Hvorfor sitter man i TV-debatter på kveldstid og har parodisk alvorstunge diskusjoner om hvorvidt Jensen er feminist eller ikke? Og hva er det som skjer i dette landet når media i dag - høsten 2006 - starter å tegne oversikter: Dette er Siv Jensens maktkrets, disse kommer til å bli statsråder når Jensen kommer i regjering, disse sakene kommer Frp til å kompromisse på. Unnskyld meg??!? Når ble det bestemt at Frp skal ta over regjeringskontorene? Har jeg sovet over et valg?
Og noen ganger blir det nesten makabert. Jeg glemmer ikke forsiden på VG en morgen jeg sto i butikken. Det var etter at Israels statsminister Ariel Sharon hadde gått over tempelhøyden, vi snakker om en svært alvorlig forverring av forholdet mellom Israel og Palestina, og på forsiden av VG var det altså et bilde av Ariel Sharon ... et lite bilde klemt oppe i det høyre hjørnet naturligvis, for over hele forsiden slo budskapet mot oss: Idol-Jorunn har ikke fått lommepenger!
Bedre var det ikke når Dagens Næringsliv i en lederartikkel ga Marit Arnstad personlig ansvar for at fattige barn dør av sult i Afrika – fordi Marit mener det er viktig at vi produserer mat i Norge.
Landsmøte; Hva er det vi diskuterer i dette landet - og hvordan er det vi diskuterer?!??
Nå er det altså nok! Ett sted må grensa gå! Media sin konfliktorientering fører til groteskt polariserte debatter som folk ikke kjenner seg igjen i. Jeg har forsvart det lenge, men nå går det altså ikke lenger: Hvorfor skal vi gi momsfritak til en gjeng halvstuderte mikrofonstativ som fungerer som nyttige idioter for en hver politisk avviker? For slik har det altså blitt, at hvis du skal få plass i aviser, i radio eller i en TV-debatt, så må du representere ett eller annet virkelighetsfjernt og kompromissløst ekstremstandpunkt som ingen med vettet i behold tror er verken ønskelig eller realistisk.
Landsmøte; jeg ønsker meg kritiske journalister, dyktige fagfolk som setter seg inn i saker, som skjønner at forenkling noen ganger er fordumming, som ser at folk også skjønner dette, som tar konsekvensen av det, som ikke hauser opp oppkonstruerte konflikter – journalister som setter oss fast med spørsmål vi ikke kan svare på!
Norske medier er kritiske til makta. Det er oppgaven deres, de jobber grundig og systematisk og setter skarpt søkelys på regjeringas politikk. Men det blir en merkelig forestilling når media på den ene siden konkurrerer om å være mest kritisk til makta samtidig som de ender opp med å være ufiltrerte mikrofonstativer for en opposisjon som er i ferd med å ta norgesrekord i bidrag til politikerforakten.
Landsmøte, det er direkte pinlig når ledende politikere åpent bygger opp under medias konfliktfokus gjennom oppkonstruert uenighet, og når de fornekter sin egen politikk fra noen måneder tilbake.
Se på KrFs Knut Arild Hareide, tidligere miljøvernminister, som mener Mongstad-prosjektet er et enormt miljøsvik. Men kjære Hareide; har du glemt at du selv satt i en regjering som sa ja til bygging av gasskraftverket på Snøhvit i Hammerfest, et kraftverk uten krav til rensing eller planer om å innføre det senere?
Se på Høyres Erna Solberg som mener regjeringens nei til å sende soldater til Sør-Afghanistan er en alvorlig svekkelse av NATO-medlemskapet. OK, jeg beklager jo regjeringens beslutning, og sentralstyret i Senterungdommen er samstemt om at vi burde stilt opp. Men alvorlig svekkelse av NATO-medlemskapet? Nei, nei, nei. Erna, du vet at vår regjering bidrar med flere soldater i Afghanistan enn hva dere gjorde! Du vet at vi bidrar i tøffere forhold enn hva dere gjorde. Du vet at regjeringen samtidig som den sa nei i denne omgang, fastslo at den i prinsippet kan delta med styreker i hele ISAFs ansvarsområde. Erna, du vet godt at sannheten er at vår regjering stiller mer opp for NATO enn det dere gjorde!
Se på Lars Sponheim som raljerte over resultatet av jordbruksforhandlingene, og fastslo at «dette kunne jeg lagt fram». Men Lars: Du satt i fire år i regjering... hvorfor la du ikke fram et slikt oppgjør da?!??
Se på FrPs Siv Jensen som hudfletter regjeringen for at vi ikke bruker enda mer penger på vei. Siv, Siv, Siv. Du vet utmerket godt at vi har brukt mer penger til vei dette året enn hva dere fikk til noen av de tre budsjettsamarbeidene dere inngikk med den forrige regjeringen.
Landsmøte: Det finnes mange dårlige grunner til politikerforakt, men denne typen politikere er en god grunn til politikerforakt, og denne typen politikere masseproduserer hjemmesittere!
Landsmøte, jeg mener demokratiet vårt er sårbart, og i dag råtner det sakte på rot. Hva vi skal gjøre med journalistene bortsett fra å ta fra dem den statlige subsidieringen av moms er jeg usikker på, men politikerne og politikken kan vi personlig ta ansvar for.
Landsmøte, det er behov for en ny generasjon politikere!
Dette landet trenger politikere som ikke aksepterer det spillet som foregår i dag!
Dette landet trenger politikere som ikke godtar hva som helst som kommer fra en journalistkjeft!
Dette landet trenger politikere med åpne sinn som kan innrømme at de skifter standpunkt og tar feil en gang i blant.
Dette landet trenger politikere som ikke er med på noen oppkonstruert uenighet, men som synliggjør de faktiske politiske skillelinjene.
Dette landet trenger politikere som vi kan respektere og se opp til, politikere som vi ikke fnyser av men som er forbilder!
Landsmøte, dette landet trenger en ny generasjon politikere, og mitt spørsmål til dere er:
Vil Senterungdommen gå foran!????
Namdalsdikteren Olav Duun sa: Den som vilde fram med noko nytt, han fekk gå vegen sin aleine.
Gode venner! Vi går ikke alene.
Det er landsmøte, det er godt å se dere alle igjen. Selv om vi i Senterungdommen farter rundt og har kurs og møter i alle mulige merkelige avkroker av landet vårt, så føles det litt som å komme hjem hver gang vi treffes! Jeg pleier å si at Senterungdommen er litt som en familie, og da blir det alltid ekstra artig å treffe nye familiemedlemmer: Nye Senterungdommer! Jeg vil stoppe opp litt for å ønske dere velkommen med i gjengen: Velkommen til Aleksander fra Vestfold. Velkommen Andreas og Kjetil og gjengen fra Grong og Iner-namdalen, og Velkommen Kaur fra Østfold! Og velkommen alle andre nye fjes som jeg gleder meg til å hilse på denne helga! Jeg skulle gjerne ha nevnt dere alle sammen - men talen er allerede lang, og mye lengre ville den blitt. Det er nemlig sånn, landsmøte, at Senterungdommen
- for tre år siden hadde vekst i medlemstall og aktivitet
- for to år siden hadde vekst i medlemstall og aktivitet
- i fjor hadde vekst i medlemstall og aktivitet, og
i år fortsetter veksten, og vi kommer til å krysse 1000 medlemmer for første gang på fem år!
Og også i år er det ikke bare medlemstallet det svinger av! Vi har lagt bak oss et år med en fenomenal aktivitet! Det er egentlig slik hvert år, når det nærmer seg tida for skriving av årsmeldinga, at jeg får en skikkelig a-ha-opplevelse. For det er ganske fenomenalt hvor mye vi faktisk gjennomfører på et år. Når en setter seg ned og tenker tilbake, på arrangementene, på møtene, på kursene, på Vårsleppet på Dombås, på Tanzania-prosjektet, på aktiviteten i Nordiska Centerungdomens Förbund, på studieturen til Sveits, på sommerleiren på Eidsfoss, når en lar bildene spille på netthinnen og mimrer litt om de opplevelsene vi har delt det siste året -
landsmøte: Det er ikke rart at vi er i vekst!
OK, så langt medlemsvekst og aktivitet, det organisatoriske grunnlaget. Hva så med det politiske? Vi er tross alt et ungdomsparti, og det er politikken som har samlet oss, det er politikken som gjør at vi er her i dag, at vi tilhører akkurat denne familien. Hvordan står der til med det politiske arbeidet? Jeg kunne sagt mye om debatten internt i Senterungdommen, politisk skolering, arbeidet med innvandrings- og integreringspolitisk manifest og ideologiprogrammet, men la meg i denne omgang peke på en ting som jeg mener skiller Senterungdommen fra alle andre norske ungdomsparti: Resultatorienteringen.
Landsmøte: Jeg mener Senterungdommen er landets beste ungdomspolitiske håndtverkere!
Der en del andre ungdomsparti driver symbolsk motstandskamp og er fornøyd med det, så presenterer vi løsninger! Der en del andre ungdomsparti svartmaler og krisemaksimerer fokuserer vi på muligheter - og på den måten forandrer vi faktisk Norge og verden, skritt for skritt!
For landsmøte, det er ikke lite vi har fått til på et kort år i regjering:
gratis læremidler i videregående skole
breiband
prosjekt kjøreopplæring på vgs
vei OG jernbane
kultur + 1/2 mrd festival, rockeklubber, etc etc
stoppet reseptfri import av medisiner til mindreårige over nett
Jeg kunne fortsatt og fortsatt denne oppramsingen lenge, men tida går. Likevel:
Kommuneøkonomien. Dette er utrolig viktig ungdomspolitikk!
Men! Vi får selvfølgelig ikke til alt vi vil. Dette må vi bare ta selvkritikk på, og det er selvfølgelig alvorlig: Vi har ikke fått flyttet landskampene ut av Oslo. Enda!
Neida, alvorlig. Jeg vet at det foregår en debatt om hvor kritiske Senterungdommen skal være til regjeringa, og hvor tydelige vi skal være når vi faktisk er misfornøyde med det regjeringa kommer med.
Landsmøte, vi driver med politikk, og fundamentet i det politiske arbeidet er å samle oppslutning om partiet. Jeg kan godt ukentlig sørge for helsides oppslag i riksmedia på saker der jeg mener regjeringen og Senterpartiet ikke leverer. Men denne taktikken er prøvd ut før, vi var godt innom den forrige gang vi satt i regjering. Og konklusjonen er enkel, og kanskje ikke så vanskelig å forstå: Når det kommer til valget er det ingen som vil være med et taperlag.
Det er nok av folk som vil formidle et negativt inntrykk av regjeringa – det er ikke et skrikende behov etter fler for å si det sånn. Samtidig er det ingen andre som skryter av det vi faktisk får til. Det må vi ta ansvar for sjøl.
Vi skal ha store forventninger, vi skal være sterkt kritiske og gi klar beskjed – men jeg vil holde fast ved at hovedregelen må være at det skjer gjennom de interne kanalene. Vi har et svært godt forhold til partiet, Senterungdommen er representert i partiets Stortingsgruppe, i sentralstyret, i møter med folk fra regjering og hovedorganisasjon. Vi har meget gode muligheter til å sette skapet på plass der det hører hjemme.
Så er det samtidig slik, at noen saker er så viktige for oss, for vår politiske profil, noen saker er så prinsipielle og viktige at noe annet enn å være offentlig kritisk vil bli parodisk. Derfor har vi åpent sagt at vi ikke er fornøyde med forvaltningsplanen, derfor var jeg på NRK når statsbudsjettet ble lagt fram og lovte omkamp om kuttene til høyere utdanning, derfor har vi kritisert at studenter ikke får pensjonspoeng i regjeringens opplegg til pensjonsreform, og slik vil det være også i tida framover: Når saken er stor eller viktig nok skal Senterungdommen si tydelig i fra.
Men – og dette er viktig for meg å få sagt. Jeg mener det en stor forskjell på hva det er klokt at jeg som nasjonal Senterungdomsleder fremmer av kritikk mot regjeringa, og hva en fylkes- eller lokallagsleder sier. At grasrota kan være kritisk er er viktig, også utad. Jeg ønsker meg fylkeslag som er tydelige i forventningene til Senterpartiet, tydelige i kravene til regjeringa, og som sier klart i fra når de ikke er fornøyde!
Senterpartiet har ikke opplevd noe løft på meningsmålingene som et resultat av regjeringsdeltagelsen. Og, landsmøte, vi må aldri bli et parti som sier oss fornøyd med 5-6-7 prosent oppslutning! Jeg mener Åslaug og gjengen vår i regjering leverer politiske resultater i bøtter og spann, og da blir det på en måte ekstra frustrerende at vi ikke belønnes med gode målinger.
Men landsmøte, jeg skal dele en hemmelighet med dere (hviske) årets eliteserie i fotball er avgjort. Nå er det vel slik, at i disse serieslutt og cupfinale-dager skal en vel passe seg for å bruke fotball-poenger i innleggene sine, det er mye følelser i sving, og det kan gå en kule varmt, men jeg kan ikke dy meg, for det er en viktig ting vi kan lære av Rosenborg i årets sesong: Det deles ikke ut noen medaljer i juni! En må faktisk vente til serien avsluttes i oktober før en ser hvem som vinner serien - og for regjeringa og Senterpartiet er altså ikke sesongen over før om ett år. Landsmøte - jeg tror formkurven til regjeringa kommer til å ligne ganske godt på årets Rosenborg-sesong: En forventningsfull start med ok levering, deretter en god del snubling før systematisk og langsiktig arbeid kombinert med erfaring og sjøltillit gjør at laget fra halvveien og ut gjør reint bord.
Landsmøte: Det betyr seriegull og valgseier for Senterpartiet!
(... Og følger vi formkurven til RBK blir det gull etter gull etter gull ;-) hele veien til Soria Moria!)
Takk for oppmerksomheten!