I dag lever vi mennesker tettere på hverandre enn noen gang i vår historie. Det innebærer mange positive muligheter, men det gir også en del utfordringer. Vår digitale hverdag har dessverre gitt grobunn for ekstreme holdninger til å utfolde seg fritt.
Henrik Ibsen skrev en gang: «Ansikt til ansikt var jeg aldri en modig mann.»
Ekstreme holdninger, baksnakking og negativ omtale av andre mennesker har nok alltid eksistert, men forskjellen fra før og nå, er at de som ikke har turt å si noe ansikt til ansikt, nå fritt kan utfolde seg på digitale plattformer.
I vårt moderne demokrati er ytringsfriheten kanskje vår beste rettighet og samfunnsverdi. Det at flere deltar i samfunnsdebatten og ønsker å ta ansvar og bidra til utviklingen av samfunnet, er utelukkende positivt. Samtidig er det viktig å påpeke at ytringsfriheten ikke er absolutt. Grensa går ved hets, rasisme og krenkelser av andre mennesker, noe som er regulert ved lov.
Kommentarfelt i nettaviser og sosiale medier har dessverre blitt en samlingsplass for hatprat. Disse tinga ser barn. Barn lytter og barn tar etter. Det er en grunn til at to av de mest brukte skjellsorda blant barn og unge har vært jævla homo og jævla jøde.
Når voksne prater hat, enten ved kjøkkenbordet eller på nettet, kan barn få et inntrykk av at det er greit. Det er derimot ikke barna sitt ansvar å si ifra, det er vi voksne som ikke skal oppføre oss sånn.
Dette er farlige samfunnstendenser, som kan gi grobunn for ekstreme handlinger. Det har vi sett i Europa, det har vi sett i Norge. Dette har vi et kollektiv ansvar for å forebygge, et ansvar for å få bukt med. Å gi flere skolebarn mulighet til å reise til f.eks. gamle konsentrasjonsleire, er ett av tiltaka som vil kunne gi effekt.
Jeg vil skru tida 23 år tilbake. Til en varm sommerdag i juli i 1995. Den kvelden ble lille Hokksund i Øvre Eiker forandra. 350 nynazister og høyreekstremister var samla til konsert på Varlo grendehus. Flere hundre antirasistiske demonstranter kom for å ta nynazistene. Opprørspoliti fra hele distriktet og Oslo klarte heldigvis å stanse demonstrasjonene før det utarta seg.
Men naziredet Hokksund var på alle førstesider.
Dette godtok ikke folk i Øvre Eiker. De samla krefter, møttes og viste ansikt. Ei uke etter bråket i sentrum, marsjerte to og et halvt tusen eikerværinger fra grendehuset til rådhusplassen i Hokksund. Verdig og stille. Ingen paroler. Ingen kamprop.
Men med et knallhardt budskap: «Med Øvre Eiker for menneskeverd mot rasisme».
I etterkant har man arbeida målretta med å motarbeide at særlig ungdom i Hokksund skulle tiltrekkes disse miljøene, og få grumset vekk. Det har man klart gjennom et systematisk arbeid og samarbeid mellom lokalbefolkning, det lokale stedbundne politiet, kommunen, skolene og organisasjonen Øvre Eiker Viser Ansikt.
I ca. 20 år, har alle 10. klasser i i Øvre Eiker reist på toleranseturer til gamle konsentrasjonsleire i Europa. I forkant, underveis og i etterkant av turen er det et helhetlig faglig arbeid, som er forma over tid. Gjennom alle tre åra i ungdomsskolen er det et systematisk arbeid rundt dette. Hver eneste uke har mange av elevene et eget fag som kalles Dembra, som står for «Demokratisk beredskap mot rasisme og antisemittisme.» Et fag som har et bredt toleransefokus langt fra avgrensa til hendelsene under andre verdenskrig.
Høsten 2016 fikk jeg som lærer være med på toleransereise. Det å se sine egne elever bli sterkt beveget av å bare gå inn portene i Sachsenhausen, Neuengamme og Bergen-Belsen, var for meg et så sterkt vitnesbyrd på hvor verdifulle slike turer er. Ikke fordi vi skal skremme barn og ungdom til toleranse, men fordi det å se og høre hva mennesker er istand til og hva ekstreme holdninger kan føre til, vil skape refleksjon og ettertanke.
Dessverre er det slik over hele landet at færre og færre elever får tilbud om slike dannelsesreiser. Skrapa kommuneøkonomi og politikere som ikke ser viktigheten av dette har skylda. Derfor kommer Senterpartiet til å foreslå i Stortinget at det opprettes en nasjonal økonomisk støtteordning for toleransereiser.
Dette vil være et av flere viktig tiltak i kampen for toleranse og menneskeverd, og vi lever i ei tid der det er viktigere enn noen gang før.
Saka stod først på trykk i Eikerbladet.